Utenfor Trondheim, på en solfylt dag der lufta bærer preg av både sol og bensindunst, står den.
Ved første øyekast ser det hele ganske ordinært ut – en Mercedes sedan fra 90-tallet. Den gang merket var selve symbolet på europeisk luksus, en slags parallell til Cadillac på den andre siden av Atlanteren. Solid, tidløs, elegant. En bil for direktører og diplomater, ikke for gateløp. Men ser man litt nærmere, oppdager man raskt at dette ikke er en helt vanlig W124.
Bak den anonyme fasaden skjuler det seg nemlig et maskineri som verken ble født eller oppdratt innenfor Mercedes’ egne fabrikkvegger. Denne bilen, en Mercedes E500 Limited fra 1995, ble til gjennom et samarbeid som i seg selv er nok til å gi enhver bilentusiast gåsehud: Mercedes lastet karosserier på lastebiler og sendte dem til naboen i Zuffenhausen – Porsche. Grunnen? chassiet var for bredt for den vanlige produksjonslinjen i Stuttgart.
Dermed ble en av de mest legendariske «sleepers» i bilhistorien født – et luksuriøst villdyr i dressjakke.
Porsche-hendene som formet en Mercedes
I dag tar vi det nesten for gitt at bilprodusenter samarbeider på kryss og tvers. Men på 90-tallet var det langt mer spesielt. At Mercedes-Benz, selve kongen på haugen av konservativ tysk ingeniørkunst, gikk til Porsche Engineering for å bygge en sedan, sier egentlig alt om hvor ekstremt prosjektet var.
Karosseriene ble fraktet fra Mercedes’ fabrikk, bearbeidet av Porsche for å gi plass til hjertet i bilen – en massiv 5,0-liters M119 V8-motor – før de ble sendt tilbake til Mercedes for sluttmontering. Det var et puslespill som tok tid, kostet penger, og resulterte i en bil som aldri kunne masseproduseres.
En ulv i saueskinn
Tallene i seg selv gjør inntrykk: 326 hestekrefter. 0–100 km/t på rundt 6 sekunder. En toppfart elektronisk begrenset til 250 km/t. I dag kan slike ytelser virke moderate sammenlignet med moderne superbiler, men på midten av 90-tallet var dette et rakettfartøy – spesielt når det så ut som en hvilken som helst direktør-Mercedes.
Den brede motoren gjorde også at bilen måtte bygges om på små, men avgjørende punkter. Panseret er høyere, skjermene bredere, understellet stivere. Porsche-fingrene merkes fortsatt, nesten tretti år senere, i hvordan bilen står på veien: lav, muskuløs og med en diskret autoritet.
Dette var rett og slett en fabrikkbygd sleeper, en bil som kunne liste seg stille forbi uten å vekke oppsikt – helt til sjåføren lot V8-eren brøle og fikk vannglass til å skjelve på kjøkkenbord flere kvartaler unna.
E500 Limited – det siste kapittelet
Bilen som i dag står utenfor Trondheim er ikke bare en hvilken som helst E500. Den er en Limited-utgave fra 1995, laget helt på tampen av produksjonen. Og det er her historien blir virkelig eksklusiv.
Hva gjorde E500 Limited så spesiell?
Eksklusivt preg: Bare to farger var tilgjengelige – Sapphire Black og Zircon Silver Metallic.
Unikt interiør: Setene, rattet og girspaken ble kledd i farget skinn, og dashbordet fikk luksuriøse detaljer i Bird’s Eye Maple eller Burr Walnut.
Evo II-felger: 17-tommers hjul hentet rett fra motorsportens formspråk.
Sikkerhet i forkant: Bilen hadde både airbag for fører og passasjer, ABS og ASR – noe som på den tiden var cutting-edge teknologi.
Begrenset produksjon: Bare et svært lite antall biler ble laget, som en hyllest og et farvel til hele W124-epoken.
Kort sagt: Dette var ikke bare en bil, men en samlergjenstand fra første dag.
Fra Japan til Norge
Eksemplaret i Trondheim har dessuten en reisehistorie som bare øker mytologien. Bilen ble hentet hjem fra Japan, et land som på 90-tallet var kjent for sin «jappekultur» og hunger etter eksotiske biler. Mange av de råeste Mercedes-modellene fant veien dit, kjøpt av nyrike forretningsmenn – og av og til, ryktes det, også av personer med langt mørkere tilknytning.
Om akkurat denne har rullet under en Yakuza-sjefs eierskap får vi aldri vite, men tanken kaster en ekstra skygge av mystikk over bilen. Én ting er sikkert: å kjøre en E500 Limited i Tokyo-trafikken må ha føltes som å sitte på en kruttønne i et hav av vanlige Toyotaer.
Et klenodium i dag
I dag er en E500 Limited på norsk jord noe helt annet enn en bruksvogn. Det er et klenodium, en investering som de siste årene har hatt en verdiøkning bedre enn bankens renter. Verdens bilsamler-miljø har for lengst oppdaget modellen, og markedet drives stadig oppover.
Men verdien er ikke bare økonomisk. For mange handler det om historien – om å eie et stykke bilindustri der to av Tysklands største ikoner, Mercedes og Porsche, gikk sammen og skapte noe unikt.
En bil som gir håp
For undertegnede ble møtet med bilen utenfor Trondheim mer enn bare et glimt av metall og motor. Det ble et øyeblikk av ren entusiasme, en påminnelse om hvorfor folk blir forelsket i maskiner på fire hjul i utgangspunktet.
For her står et stykke 90-talls ingeniørkunst som fortsatt kan vekke hjerter, trekke nysgjerrige blikk og få samtaler til å flyte. I en tid der stadig mer handler om elektriske drivlinjer og digitale skjermer, står denne E500 Limited som et bevis på at bilen kan være både følelser, kultur og historie i ett.
Slutten på en æra
Da produksjonen av E500 Limited tok slutt i 1995, var det mer enn bare et modellskifte. Det var slutten på en epoke. W124-serien hadde satt standarden for hva en premium-sedan kunne være – komfortabel, pålitelig, luksuriøs – men i E500 fikk den også et råskap som aldri hadde vært sett tidligere.
At den siste versjonen fikk navnet «Limited», og ble så tydelig markert med eksklusive detaljer og sjeldne produksjonstall, gjør bare symbolet sterkere. Dette var bilen som viste hva Mercedes kunne gjøre når de virkelig bestemte seg – og som samtidig beviste at selv de mest konservative kunne slippe seg løs når Porsche var inne i bildet.
Konklusjon: en ulv for historiebøkene
Utenfor Trondheim står det altså en bil som for de fleste bare ser ut som en gammel Mercedes. Men for de som vet hva de ser på, er det som å stirre rett inn i en billegende.
Den Mercedes E500 Limited som står der, er mer enn metall, mer enn tall, mer enn et eksemplar i en samling. Den er en historieforteller, en påminnelse om at de beste bilene ofte er de som gjemmer kreftene bak et tilsynelatende uskyldig ytre.
Og kanskje er det nettopp det som gjør den så spesiell: den viser at entusiasmen, lidenskapen og viljen til å skape noe ekstraordinært aldri dør.
For denne dagen, utenfor Trondheim, fikk jeg tilbake litt av troen på at motorentusiasmen fortsatt lever i beste velgående.
Herli bil og herlig fortelling