Tekst: Obelix Babrala, Alle foto: Antero Hein
Hva skjer når vitenskapens nøkterne språk blir løftet inn i teaterets levende rom? På Nye Hjorten Teater i Trondheim har publikum fått oppleve noe som vanskelig lar seg plassere i en enkelt sjanger. Mennesket og maskinen er ikke bare teater, men heller en form for skolering i scenisk drakt – et møtepunkt mellom kunst, filosofi og forskningsformidling.
Bak prosjektet står fysiker og KI-forsker Inga Strümke, dramatiker Siri Løkholm Ramberg og Bones/Havdal/Løseth til Nye Hjorten Teater. Sammen har de skapt en forestilling som både pirrer nysgjerrigheten og fremprovoserer uro. Publikum går ut med mer enn applaus i hendene – de tar med seg spørsmål som ikke slipper taket.
Fra forskningsforedrag til scenekunst
Inga Strümke er ikke skuespiller. Hun er forsker ved NTNU med doktorgrad i partikkelfysikk, og til daglig arbeider hun med kunstig intelligens. På scenen er det nettopp denne stemmen, ufiltrert og faktabasert, som danner grunnlaget. Forestillingen beholder foredragets direkte formidling, men gjennom teatrets grep får budskapet en annen dybde.
Der diagrammer og tabeller vanligvis ville stått, får vi i stedet Lys, dukker, andre scene effekter, stemninger og små drypp av dramatikk. Resultatet er en forestilling som står med én fot i akademia og én i kunsten – og som skaper et rom der publikum blir både tilskuere og deltakere i en felles refleksjon.
KI som neste evolusjon
Et av stykkets hovedspor er hvordan kunstig intelligens raskt infiltrerer alle deler av våre liv. Fra de mest banale hverdagsredskaper – en robotstøvsuger som glir lydløst over parketten – til komplekse systemer som styrer logistikk, helse og finans.
Strümke løfter frem et ubehagelig, men nødvendig perspektiv: Vi liker å tro at KI er nøytral, men den er aldri mer nøytral enn dataene den blir fôret med. Er informasjonen skjev, blir også konklusjonene skjeve. Den kunstige intelligensen kan dermed forsterke menneskelige svakheter snarere enn å utjevne dem.
Dette er ingen dommedagsprofeti, men en påminnelse om at teknologi aldri utvikler seg i et vakuum. Den speiler oss, på godt og vondt.
Når maskinen blir en aktør
Forestillingen tar oss også inn i den nevrologiske metaforen bak KI – hvordan kunstige nevroner og elektriske impulser etterligner det menneskelige nervesystem. På scenen skapes en følelse av at maskinene lever sine egne, delvise liv, der algoritmer nærmest ånder under overflaten.
Det er en påminnelse om at vi ikke bare står overfor verktøy, men systemer som kan utvikle seg på måter vi ikke fullt ut kontrollerer. Publikum stilles overfor et tankevekkende dilemma: Hva skjer den dagen KI ikke bare lindrer symptomene, men fjerner selve problemet – også når problemet er oss selv?
Humorens mørke glimt
Midt i alvoret ligger det små glimt av humor som trekker publikum nærmere. Som når robotstøvsugeren dukker opp som eksempel: Den kan gjøre jobben for deg, men hva skjer om den en dag også fjerner deg – som kilden til støvet og skiten?
Denne blandingen av letthet og tyngde gjør at forestillingen aldri tipper over i moraliserende pekefinger. Den inviterer til refleksjon, men lar publikum selv trekke de lange linjene.
Publikum som medskapere
Reaksjonene etter forestillingen vitnet om at budskapet traff. Flere i salen pekte på to gjennomgående konklusjoner: KI er en ressurs, men også en potensiell utfordring den dagen grensene mellom menneskelig og maskinell beslutningstaking viskes ut. Og desto mer vi lar oss passivisere av teknologien, desto mer makt gir vi den.
Nye Hjorten Teater har dermed åpnet dørene for en form for scenekunst som ikke bare underholder, men utdanner og utfordrer. I en tid der kulturinstitusjoner ofte konkurrerer om oppmerksomhet, har teatret valgt å gå en modigere vei.
Et modig valg
At et teater våger å gi scenen til en forsker, uten å forkle budskapet i klassiske dramatiske virkemidler, viser en vilje til å sprenge sjangergrenser. Dette er ikke et stykke man ler seg lett gjennom, men et verk som legger igjen spor.
For Strümke er ikke en spåkvinne – hun hevder ikke å se inn i fremtiden. Men hun kan vise oss konturene av det som kommer, og stille de spørsmålene vi foreløpig mangler svar på. Nettopp derfor gir Mennesket og maskinen så mye rom for ettertanke.
En opplevelse å ta med seg
I en tid der vi omgir oss med KI i alt fra søkemotorer til strømmetjenester, blir stykket en påminnelse om at teknologien ikke er løsrevet fra oss. Den er et speilbilde – skarpt, men ofte forvrengt – av menneskelig adferd.
Når man forlater salen, er det ikke bare med følelsen av å ha sett et teaterstykke. Det føles snarere som å ha deltatt i et tankelaboratorium. Kanskje er det nettopp dette som er scenekunstens oppdrag i dag: å gjøre oss litt klokere, litt mer kritiske, og kanskje også litt mer urolige.
