Høsten har lagt et gyllent teppe over Orkland. I alléen som fører opp til Bårdshaug Herregård drysser løvet stille ned mens skumringen siger inn over bygda. Inne på den moderne hotell avdelingen på herregården er det liv og røre – stoler blir satt fram, lydsjekk er i gang, og i døra står folk og småprater med kaffekoppen i hånda. Om få timer skal Tre små kinesere fylle rommet med melodier som har satt sitt preg på norsk musikkliv i over tre tiår.
Men dette er ikke en vanlig konsert. Med knappe 200 i salen, på historisk jord og et band som trives best når avstanden mellom scene og publikum er liten, er dette i ordets rette forstand en intimkonsert. En kveld der både sted og stemning spiller hovedrollen sammen med musikken.
Et hus med historier i veggene
Bårdshaug Herregård er ikke bare et hotell – det er et stykke norsk kulturhistorie. Alt startet i 1860 da den første gården ble satt opp på Bårdshaugen. Tretti år senere kom Christian Thams inn i bildet, en mann med både visjoner og sans for det storslåtte. I 1890 kjøpte han gården og startet et byggeprosjekt som skulle ta 14 år å fullføre. Resultatet ble en særegen herregård, der internasjonal arkitektur og norsk nasjonalromantikk møttes i en dristig blanding av norrøne detaljer og Louis-seize-stil.
Under studietiden i Sveits traff Thams en ung nederlandskfødt baronesse, Sarah Sybille Francoise Atoinette Elènore Baronesse de Spengler. Hun ble ikke bare hans livsledsager, men også en viktig del av herregårdens kulturelle arv. Sarah var en moderne kvinne med lidenskap for sang og teater, og under de mange selskapene på Bårdshaug var hun mest opptatt av de kunstneriske innslagene. Man kan nesten tenke seg hvordan klangen av musikk og latter fylte de høye rommene den gang – akkurat slik de gjør i kveld, over hundre år senere.
I dag drives Bårdshaug Herregård av tredje generasjon Thams-etterkommere. De vokste selv opp på eiendommen, lekte i gangene som barn, og bestemte seg i 2015 for å føre familiearven videre. De har gjort stedet til et levende hotell der fortid og nåtid møtes – og nettopp derfor føles det så riktig at kveldens konsert finner sted her.
Før konserten – forventning og nostalgi
Det er en helt spesiell stemning i rommet før konserten starter. Publikum småprater dempet, noen studerer veggene og lar blikket gli over portrettet fra en annen tid. Mange av de fremmøtte har fulgt Tre små kinesere siden starten, og det er lett å merke at denne kvelden betyr noe for dem.
Ute i gangen står et lite «merch»-bord med vinylplater og T-skjorter. Den gamle LP-en har fått sin renessanse, og her ligger et stykke musikkhistorie ved siden av kaffekopper og brosjyrer fra hotellet. Folk blar i platene med andektighet – som om de holder et lite stykke ungdomstid mellom fingrene.
Tre små – og én lokal helt
Når lysene dempes og første låt toner ut over rommet, er det som om publikum trekker pusten kollektivt. Lyden er varm, nesten håndlaget. Ulf Risnes står støtt som bandets forteller og frontfigur, med sin lune humor og sjarmerende digresjoner. Mellom sangene småprater han med publikum, ler litt av egne «feil» og får folk til å føle seg som en del av forestillingen.
Selv om dagens besetning ikke består av de originale tre, er kjemien intakt – og for mange i salen er det ekstra stas å se at bandet har fått med seg en lokal musiker: Kristian Raanes fra Orkland. Han sitter bak tangentene med stø hånd og ekte spilleglede. Mange husker ham fra TV og lokale opptredener, og her glir han rett inn i bandets mytiske univers av melankoli, humor og melodiøs norsk pop.
For den som ikke har opplevd Raanes live før, gir denne kvelden et tydelig svar: Han er en musiker med sjel. Tangentene synger like mye som stemmen hans, og bidrar til at Tre små kinesere låter friskt.
En kveld med glimt i øyet
Konserten er både leken og nostalgisk. Publikum nynner med på klassikerne, og når Ulf Risnes forteller små anekdoter mellom låtene, fylles rommet av latter. Et par «feilnoter» her og der blir bare til ekstra krydder – små, menneskelige øyeblikk som gjør at alle føler seg nærmere musikken.
Det er tydelig at både band og publikum koser seg. Mange smil, noen fuktige øyekroker, og et par som holder hverandre i hendene på bakerste rad. Kanskje var det nettopp disse tonene som fulgte dem gjennom ungdommen – kanskje er det derfor det føles som å komme hjem.
Når siste akkord ringer ut, er det ingen som skynder seg mot døra. Folk blir stående og prate, som om de vil trekke ut øyeblikket litt til. Noen kjøper en vinyl, andre tar et bilde sammen med bandet.
Veien videre
Tre små kinesere pakker ned instrumentene. Turneen fortsetter, men minnene fra Bårdshaug blir værende igjen i veggene – som en ny liten historie i et hus som allerede har mange.
For de som gikk glipp av konserten, finnes det heldigvis en ny sjanse. 22. november står bandet igjen på trøndersk grunn, denne gangen på Byscenen i Trondheim. Og om man skal tro stemningen på Bårdshaug, er det bare én ting å si: Billett anbefales.
