Det er en kjølig kveld i Trondheim, knapt ti grader ute, men inne i Leangen ishall er temperaturen langt høyere. Det dirrer i lufta. Publikum trommer med hendene mot stolrygger og vantet, kaffekoppene deles ut, og forventningene ligger tykt som rim over isen. For på motsatt side står ingen hvem som helst – Storhamar Ishockey, de mektige fra Hamar, et lag med historie så tung at selv pucken virker å bøye seg i respekt.
Storhamar, eller SIL som de gjerne kalles, ble stiftet 18. mars 1957 som en del av Storhamar Idrettslag. Klubben har vokst til å bli en av de mest suksessrike i norsk hockeyhistorie. Ni ganger har de løftet «Bøtta» – senest både i 2024 og 2025 – og de har tatt seriegullet hele ti ganger. De er laget som satte poengrekord i Eliteserien, som overlevde tidenes lengste ishockeykamp i 2017 (11 perioder mot Sparta!), og som fremdeles bærer arven fra 90-tallets gullalder. På Hamar kalles hjemmebanen CC Amfi for «Fjøset», og det er sagt med kjærlighet. For når dragene fra Mjøsa fyller hallen sin, da rister veggene.
Men denne kvelden var det Leangen som dirret. Nidaros, et lag i vekst, i søken etter stabilitet, sto klare til å måle krefter med landets mestvinnende klubb. På papiret en kamp mellom David og Goliat. I praksis – en kveld der alt kunne skje.
Stillheten før stormen
Kampen åpnet med en nesten nervøs stillhet. Pucken danset over isen, men ingen av lagene fant rytmen. Det var som to boksere i første runde – begge prøvde å lese motstanderen, vente på feilen. Nidaros’ pasninger spriket litt, Storhamar prøvde å trenge gjennom midtsonen, men møtte et kompakt trøndersk forsvar. Tempoet økte gradvis, men scoringen lot vente på seg.
Så smalt det. Ikke på måltavla, men i vantet. Storhamars spiller nummer 66 måtte ta en tur i «lufteboksen» for slashing, og det var som om isen under skøytene ble et par grader varmere. Kampen hadde funnet sitt tenningsnivå.
Leangen-publikummet, kjent for sin rå entusiasme, våknet til liv. De bar Nidaros fremover som en bølge. Man kunne se på blikkene til spillerne – dette betydde noe. Ikke bare for poengene, men for stoltheten. For å vise at Trondheim fortsatt er en hockeyby med puls.
Utvisningene og uroen
Det ble seks utvisninger totalt – fire til Storhamar, to til Nidaros. Det vitnet om intensitet, om nærkamper som gnistret. Av og til føltes det som mer brytekamp enn ishockey, men det er også det vakre ved sporten: den balansen mellom råskap og finesse, mellom presisjon og kaos.
Nidaros hadde sine øyeblikk. De spilte ikke feilfritt – det ble noen feilpasninger her og der, noen unødvendige icing-pucker – men samtidig hadde også Storhamar sine glipper. Flere ganger gikk pucken rett fra blålinja og inn i tomrom. Som om selv de rutinerte drager fra Hamar var usikre på hvordan de skulle temme trønderne denne kvelden.
Et mål hver – og alt å spille for
Første periode endte målløs. I andre periode bølget spillet frem og tilbake, og det var først i midten av kampen at nettet endelig ristet. Storhamar satte inn 0–1 etter et presist skudd fra høyrevingen, og i det øyeblikket så det ut som rutinen skulle seire. Publikum sukket. Dragene pustet flammer.
Men Nidaros svarte. Etter et langt trykk foran mål fikk de endelig uttelling – 1–1, og jubelen i hallen var øredøvende. Det var ikke bare en utligning, det var et statement: Vi gir oss ikke. Fra da av var det som om kampen gikk inn i et nytt gir. Puckene smalt, køllene slo gnister å ble liggende i deler på isen, og keeperne sto som vegger. Da sirenen for full tid gikk, sto det fortsatt 1–1.
Leangen sto i kok. Alle visste hva som ventet: sudden death. Den mest nervepirrende delen av hockeyen. Ett mål – og alt er over.
Sudden death – øyeblikket da isen eksploderte
Stillheten var tilbake. Man kunne høre knirkingen fra skøytene, kommentatorens pust i mikrofonen, den svake summingen fra kjøleanlegget under isen. Pucken ble droppet – og det var i de minuttene alt sto på spill.
Så – som ut av ingenting – kom øyeblikket. Nidaros’ L. Wisten fant pucken foran mål, midt i et virvar av køller og skøyter. Ett lite touch, et perfekt instinkt, og pucken gikk som et prosjektil inn bak Storhamar-keeperen. 2–1 til Nidaros.
Leangen eksploderte. Det var som om hele taket løftet seg. Spillerne kastet seg over Wisten, benken tømmes, og publikum slo nevene i lufta. Ikke fordi Nidaros hadde dominert – det hadde de ikke. Men fordi de hadde vist hjerte. Fordi de hadde trosset all logikk og slått giganten.
På isen lå dragene fra Hamar og så på måltavla, stille. For første gang på lenge måtte de innse at ikke alt gull glitrer – noen ganger glimrer det oransje og svart i stedet.
Et snev av flaks – men mye mer enn det
Etter kampen var meningene delte. «Flaks,» sa noen i gangen på vei ut. «Underholdende flaks,» lo en annen. Kanskje var det nettopp det. Men det var også en kveld fylt av lidenskap, av nerve, av trøndersk stahet og hockeyglede på sitt råeste.
Nidaros viste glimt av det som en gang var TIK-ånden – den stolte, energiske, fryktløse spillestilen som fikk Leangen til å koke på 90-tallet. Og selv om veien mot stabilitet fortsatt er lang, ligger potensialet der. Denne kvelden beviste de at de kan bite fra seg mot hvem som helst – selv mot de ni ganger norgesmesterne fra Mjøsa.
Veien videre
Når isen har smeltet og hallen er tom, drar Storhamar hjem til CC Amfi for å slikke sårene. Nidaros derimot, pakker sammen med et smil og et nytt glimt av selvtillit. For allerede 31. oktober venter en ny kamp – denne gang i Nordkraft Arena, langt nord i Narvik.
Om de tar med seg samme gnist som mot Storhamar, da kan nordlendingene like gjerne spenne på seg hjelmene litt ekstra godt. For nå vet Nidaros at de kan – og det vet alle vi som var der også.
