Det var ikke mange ukene siden Kolstad sist hadde fylt Trondheim Spektrum med rødt hav av supportere, men denne kvelden var annerledes. Dette var ikke en vanlig kamp. Det var en duell med historisk klang – en europeisk kraftmåling mot selveste Sporting Clube de Portugal, et lag med like mye stolthet som søreuropeisk håndballkultur i blodet.
Sporting – eller “Løvene”, som de kalles – er en del av de portugisiske “Tre store”, sammen med Benfica og Porto. En klubb med arv og ære, der håndballen er like mye identitet som idrett. De har to EHF Challenge Cup-titler i troféskapet (2009/10 og 2016/17), og de reiser ikke ut i Europa for å delta – de reiser for å vinne.
Men denne høstdagen i Trondheim møtte de et lag som nektet å la seg jage inn i sitt eget bur.
Et møte mellom klima, kultur og kampvilje
Da Sporting-bussen rullet inn foran Spektrum denne formiddagen, var det til et vær som minnet mer om norsk vår enn portugisisk høst – 7–9 grader og klar luft. For et lag vant med 25 grader og sol, må kontrasten ha vært merkbar. Inne i hallen var det derimot varmt – ikke bare på grunn av temperaturen, men på grunn av forventningen.
Kolstad hadde gjort sitt for å skape en ramme verdig en europeisk aften. På VIP-området bugnet det av god mat og drikke, i familiesonen var det pizzabuffet og drikke, sponsorer minglet og praten gikk lett. På VIP området sto scenen hvor Gomo stod og delte sine tanker før kampen.
Alt lå til rette. Nå gjaldt det bare å levere.
Et Kolstad med blod i blikket
Når Kolstad-laget trådte ut på banen, virket det som om noe hadde tent seg bak øynene deres. Draktene var røde som blod, og energien på parketten var til å ta og føle på. Publikum reiste seg, sangen runget fra tribunene, og stemningen minnet om de store kveldene som for få år siden kun var en drøm for håndballbyen Trondheim.
Og for et fyrverkeri publikum fikk.
Allerede fra avkast viste Simen Lyse hvorfor han er en av klubbens mest ettertraktede spillere. Med 14 skudd og hele 12 mål viste han klasse og presisjon. At han fra sommeren 2026 skal trekke på seg drakten til Paris Saint-Germain, gjør ikke innsatsen mindre imponerende – snarere en påminnelse om hvilket kaliber Kolstad har utviklet i egne rekker.
Ved siden av ham leverte Adrian Aalberg nok en kamp som satte spor – 8 skudd, 7 tellende, og en offensiv trygghet som gir håp for framtiden. For det finnes sansynligvis talenter i Trøndelag som står klare til å fylle hullene, uansett hvem som forsvinner.
Når Løvene brøler tilbake
Men motstanderen denne kvelden var ikke hvem som helst. Sporting kom til Norge for å vise hvorfor de er en gjenganger i de europeiske turneringene. Francisco Mota Costa, en spiller med eksplosivitet og instinkt, truet stadig Kolstad-forsvaret. Med sine 14 skudd og 9 mål ble han et konstant uromoment – en påminnelse om at Løvene aldri slutter å jage.
Likevel var det Kolstad som gikk til pause med 19–15. Spektrum kokte. Optimismen var til å ta og føle på. Man kunne nesten høre hviskingen på tribunen – dette kan de faktisk ta.
Et kjent mønster – og et brutalt vendepunkt
Men Kolstad har et mønster. Et lite, nesten statistisk fenomen. Når laget leder til pause, virker det som om tannhjulene går litt tregere i andre omgang. Det er som om energien som bygget dem opp, plutselig begynner å kreve sitt tilbake.
Og akkurat det skjedde igjen.
Etter hvilen begynte Sporting å bite. De portugisiske løvene strammet inn, tempoet økte, og små feil fra Kolstad ble straffet hardt. Pasningene satt ikke like presist, og selv skuddene – de som i første omgang traff som laserstyrte prosjektiler – fant nå stolpen, keeperen, eller ingenting i det hele tatt.
Det virket nesten som om målet flyttet på seg. Et magisk øyeblikk av frustrasjon for alle som heiet på rødt.
Da sluttsignalet lød, sto det 30–34 på tavla. Fire mål. Et marginmessig lite tap – men følelsesmessig tungt. For Kolstad hadde virkelig hatt sjansen. De hadde vist kvalitet, de hadde vist vilje, men til slutt var rutinens ro og erfaringens kjølighet fra sør for sterk.
Temperatur på benken og tålmodighet i publikum
Det ble også dramatikk utenfor banen. På et tidspunkt fikk Sportings trener gult kort etter en opphetet diskusjon med dommeren. Hva som ble sagt, vites ikke – men kroppsspråket fortalte alt. Frustrasjonen kokte også på portugisernes benk. Dette var en kamp som betydde noe.
Da kampen ebbet ut og publikum begynte å trekke mot utgangen, var det med blandede følelser. Et snev av sorg, ja – for alle så hvor nær Kolstad var. Men også en stolthet. For klubben fra Trondheim hadde igjen vist at de kan måle krefter med de beste. Det er tross alt bare noen få år siden laget kjempet seg opp fra norsk liga til europeisk storstue.
Veien videre – og håpet som aldri dør
Nå venter Drammen, allerede om tre dager. En ny kamp, en ny sjanse. Kolstad må løfte hodet, riste av seg tapet og huske hva denne kvelden viste: At de kan matche selv de største navnene i europeisk håndball, så lenge troen og tempoet sitter.
For i Trondheim Spektrum denne høstkvelden fikk alle som var der oppleve noe som var mer enn bare en håndballkamp. De fikk kjenne lukten av Europa, lyden av ambisjon, og smaken av et lag som er på vei mot noe større.
Og for de som ikke var der – neste gang Kolstad spiller europeisk i Spektrum, vil du ikke gå glipp av det. For dette er ikke bare sport. Dette er begynnelsen på et eventyr som fortsatt skrives – mål for mål, kamp for kamp.
