Det er en av de siste dagene i september. Ute i Trondheim ligger temperaturen på en mild 15 grader, som en liten påminnelse om sommeren vi nettopp har lagt bak oss. Løvet har begynt å gulne, men inne i Kolstad Arena er det andre farger som gjelder: rødt å hvitt . 1002 tilskuere har funnet veien til hallen denne søndagen for å se om Byåsen Elite kan bite fra seg mot selveste Larvik – et av landets mest meritterte håndballag.
Stemningen er spent allerede før avkast. Publikum vet at dette er et møte som kan si mye om hvor Byåsen står i dag. For selv om klubben har vist glimt av solid spill, kreves det noe ekstra for å hamle opp med gjestene fra Vestfold.
Allerede etter 46 sekunder sitter den første scoringen for hjemmelaget. Fride Lunne Mastad klinker ballen i mål og setter tonen. Jubelen fra tribunene runger, og i et øyeblikk ser det ut som om Byåsen har funnet rytmen som skal til.
Men håndball er et spill der momentum skifter fort. Et par raske to-minuttere mot Byåsen endrer dynamikken totalt. Plutselig er det Larvik som styrer, nesten som på et trylleslag. Jentene til trener Ane står med “lua i hånda”, som man sier i Trøndelag – og det er ikke første gang publikum har sett dette skje.
Selv Kari Aalvik Grimsbø, keeperlegenden som nå er en del av apparatet rundt laget, lar seg rive med. Hun hever stemmen i frustrasjon fra benken – et sjeldent syn, som sier mye om hvor brått og brutalt kampen endret seg.
Når sluttsignalet går, viser tavla 25–31. En komfortabel Larvik-seier på papiret. Men tallene lyver litt, for statistikken forteller at skudduttellingen var omtrent lik. Det er de små marginene – en utvisning her, en teknisk feil der – som til slutt vipper kampen. For Byåsen handler det om å få bitene til å falle på plass.
På tribunen sitter Mathilde Arnstad, blikket festet på banen. Det er seks måneder siden korsbåndsoperasjonen, og savnet etter å spille sammen med lagvenninnene er synlig i ansiktsuttrykket. Man kan nesten føle at hun har lyst til å storme ut på gulvet, kjempe side om side og dra laget opp av motgangen. Slike øyeblikk viser hvor mye dette laget betyr for dem som er en del av det – både på banen og utenfor.
Larvik på sin side lever opp til sitt rykte. Med rutine, disiplin og en evne til å utnytte hver minste åpning, tar de kommandoen når det trengs. Publikum kan likevel ikke unngå å legge merke til at Byåsen henger med i perioder. Når samhandlingen sitter, og når forsvaret står tett, er det ikke stor forskjell på lagene.
Det er nettopp dette som gir håp. For Ane og teamet hennes er ikke jobben å bygge opp et lag fra bunnen, men å finjustere et maskineri som allerede har mange av de rette delene. Byåsen har talenter, erfaring og en kultur som fortsatt trekker folk til hallen. Nå handler det om å finne systemet som passer best – og å tro på det.
Publikum i Kolstad Arena skal ha ros. 1002 mennesker på tribunen en søndag kveld i september er et sterkt tall, og stemningen gjennom kampen vitner om et bymiljø som fortsatt brenner for håndball. Her er heiingen ekte, jubelen smittende, og frustrasjonen ektefølt når ting butter imot. Det er den typen engasjement som gir spillerne energi – og som gjør kampene til mer enn bare idrett.
For en nøytral tilskuer var oppgjøret en påminnelse om hvor uforutsigbar håndball kan være. Kampen hadde nerve, svingninger og øyeblikk som fikk hallen til å koke. Ja, Larvik tok poengene – men Byåsen ga publikum nok til å holde troen levende.
Neste gang ballen kastes i Kolstad Arena, kan det være nettopp disse marginene som faller i hjemmelagets favør. Og det er kanskje det mest spennende: å vite at potensialet ligger der, rett under overflaten, klart til å slå ut i full blomst.
Så om du sitter på gjerdet og lurer på om du skal ta turen til hallen neste gang: gjør det. For her får du ikke bare se toppidrett på nært hold, men også oppleve engasjementet, samholdet og lidenskapen som gjør håndball til noe mer enn en kamp om mål og poeng. Kolstad Arena leverer – og Byåsen Elite kjemper videre.
