I Trondheim er vi heldige. Byen rommer et levende teatermiljø som spenner fra de store scenene som Trøndelag Teater og Hjorten Nye Teater, til små og uavhengige arenaer som ISAK og Rosendal Teater. Det finnes et vell av uttrykk, formater og sjangre å velge mellom. Likevel er det én teaterform vi ser sjelden: forestillinger som tar byens uterom i bruk. «Utescener» har aldri vært den mest dominerende delen av trøndersk kulturliv. Vi har hatt Korsvikaspillet, men ellers er listen kort innen for by grensen.
Derfor var det med en viss spenning vi dro på førpremiere av «Yggdrasil – Legenden om Aretha fra Tråante». Et prosjekt som kunne ha slått begge veier: enten som et ambisiøst stunt uten nok kompetanse til å utnytte rammen, eller som en forestilling som virkelig fant sin rette plass. Heldigvis viste det seg å bli det siste. For å si det rett ut – dette stykket kunne ikke vært spilt noe annet sted.
En historie som leker med tiden
Man merker tidlig at ensemblet vet hva de driver med. Historien beveger seg uanstrengt mellom fortid, nåtid og framtid. Publikum får oppleve temaer som mobbing, tyveri, juks og bedrag – alvorlige temaer som likevel settes i en ramme som gjør dem både forståelige og engasjerende. Samtidig får vi innslag av både musikk og spill som gir forestillingen energi og variasjon. Det er noe befriende med produksjoner som ikke lar seg plassere i en snever sjangerboks.
Stykket har også en dimensjon som peker fremover. Flere av de unge skuespillerne viser et talent som kan vokse langt utover denne produksjonen. Det gjør «Yggdrasil» til mer enn en enkeltstående opplevelse – det gir et glimt inn i hva som kan prege Trondheims teatermiljø i årene som kommer.
Sverresborg som scene
At Sverresborg er valgt som spillested, er langt fra tilfeldig. Området bærer på både historie og stemning, og det gir forestillingen en autentisitet man aldri kunne gjenskapt innendørs. Når Kenneth Engen, kjent fra Det Gode Teateret, entrer scenen som Loke og balanserer på steinene oppe ved ruinene på nordveggen, er det mer enn skuespill – det er et møte mellom fortelling og landskap.
Scenen er rigget ved et minimlaistisk amfi rett bak Rødbygget, og rommet er brukt på en måte som skaper nærhet. Publikum trekkes inn i spillet, og balansen mellom det fysiske krevende terrenget og skuespillernes trygghet gjør at man aldri føler ubehag, bare fascinasjon. Det er modig å legge et helt stykke opp i en bergside, og det vitner om en produksjon med selvtillit.
Roller og prestasjoner
Et teaterstykke står og faller med rollene, og her er det mye å trekke frem.
Kenneth Engen gir oss en Loke som kombinerer det uforutsigbare og det lekne, med en energi som passer perfekt inn i det rå landskapet.
Gunnhild Sundli, som mange kjenner best fra musikkens verden, viser en ny side som Idunn. Hun er kanskje ikke først og fremst kjent for teaterroller, men med denne prestasjonen bør vi ikke bli overrasket om hun dukker opp oftere på scenelister fremover.
Eir Strømman Matera bærer hovedrollen som «Fjortisen». Hun er allerede kjent i det trønderske teatermiljøet, blant annet fra «Olsenbanden Jr.» på Cirkus med Det Gode Teateret. Her får hun virkelig vist hvor hun står, og hun har en utstråling som kan bære mye større roller i fremtiden.
For den som har fulgt scenelivet i Trondheim, er rollebesetningen nærmest en garanti for kvalitet. Man ser raskt at dette er et lag som trekker i samme retning.
Teater som tar sjanser
Det som gjør «Yggdrasil» så fascinerende, er ikke bare historien, men måten den er pakket inn på. Å balansere på en knivsegg, bokstavelig talt, med sang og latter, krever både mot og presisjon. For noen publikummere kan det ha sett farlig ut, men sikkerheten er ivaretatt. Samtidig ligger det en kraft i selve forsøket – å ta en historie og dra den opp i en bergside. Det krever «guts», og det er nettopp det denne produksjonen har.
Dette er ikke første gang stykket settes opp, men det er første gang vi får oppleve den. Det gir en følelse av å være vitne til noe unikt, samtidig som det knytter seg til en større tradisjon.
En teateropplevelse utenom det vanlige
Når ungdom og voksne sammen leker seg med historiske karakterer på denne måten, er det en fryd å se. Det skaper en inkluderende stemning som minner oss om at teater ikke bare er for de få, men for alle som vil la seg rive med.
For de som har savnet et stykke med Trondheim som bakteppe, er dette en sjelden mulighet. Det er lenge siden vi har hatt en produksjon som i like stor grad trekker på byens historie, kultur og omgivelser. Sist gang var Korsvikaspillet, og «Yggdrasil» bærer på mye av den samme viljen til å gjøre noe annerledes.
Når og hvor
Forestillingen spilles på Sverresborg:
Fredag 26. september
Lørdag 27. september
Søndag 28. september
For de som ønsker en teateropplevelse som bryter med det vante, bør besøkelsestiden noteres først som sist. «Yggdrasil – Legenden om Aretha fra Tråante» er en forestilling som tør å satse, og som leverer en opplevelse man vil huske.
Tilbake til røttene – og fremover
Teatermiljøet i Trondheim er rikt på uttrykk, men dette stykket minner oss om at vi har mer å hente i byens egne rom. «Yggdrasil» er ikke bare en fortelling om fortid, nåtid og fremtid – det er et eksempel på hvordan teater kan være nyskapende, jordnært og samtidig modig.
Når vi går fra Sverresborg denne kvelden, er det med en følelse av å ha opplevd noe mer enn en forestilling. Vi har sett en produksjon som tar sjanser og lykkes. Og vi vet én ting med sikkerhet: Vi kommer gjerne igjen neste år.
