Torsdagskvelden lå tung og kjølig over Trondheim da Leangen Arena igjen ble pyntet til ishockeyfest. Endelig er ett Trøndersk lag i EHL, og dette var andre kampen for sesongen, og forventningene hang i luften som frostrøyk. Mange i publikum bar minnene fra TIKs storhetstid tett til brystet – den gang Trondheim var selve navet i norsk ishockey. Spørsmålet var uunngåelig: kunne Nidaros være laget som skulle føre byen tilbake til gamle høyder?
De gikk i hvert fall på isen som om det sto om livet.
Et smell fra start
Kampen mot Sparta startet i et tempo som fikk hele hallen til å riste. Sparta kom ut som et lokomotiv i full fart, og før publikum rakk å sette fra seg kaffekoppen hadde gjestene satt pucken i mål. Og så en gang til. To pucker i nettet i løpet av den første perioden, mens Nidaros desperat forsøkte å finne fotfeste – eller rettere sagt skøytefeste.
Tallene talte sitt tydelige språk: Sparta noterte seg for 13 skudd på mål i den første perioden, Nidaros for bare fem. Men det var ikke mangelen på innsats som preget trønderne – det var bare en realitet at de møtte et lag som spilte med kirurgisk presisjon og brutal kraft.
Glassprut og adrenalinkick
Kampen ble ikke bare en duell på resultattavla, men en fysisk krig. To pleksiglass i vantet måtte byttes i løpet av kampen, og lyden av knusende glass blandet seg med rungende jubel og heiarop. Det var tydelig at dette ikke bare var en kamp – det var en erklæring fra begge lag om at de var villige til å blø for poengene.
For tilskuerne i Leangen var det en etterlengtet påminnelse om hva ishockey egentlig er: rå kraft, lynraske overganger og den evige dragkampen mellom kontroll og kaos. Og kanskje viktigst – lidenskap.
Straffedrama uten sidestykke
Etter de første 60 minuttene var det fortsatt spenning i lufta, og kampen ble en maraton av nerver og presisjon. Hele 24 straffer måtte til før oppgjøret kunne avgjøres. Publikum sto som frosset på tribunen – ikke fordi det var kaldt, men fordi spenningen var til å ta og føle på. Det er ikke ofte man får være vitne til et slikt straffedrama i norsk ishockey; dette er øyeblikk spillere bærer med seg resten av karrieren.
Til slutt var det Sparta som kunne juble. En eneste puck skilte lagene etter en kamp som vil bli husket lenge i trøndersk hockeyhistorie.
Tap med stolthet
Resultatet ble et tap, ja. Men ikke et nederlag. For selv om Nidaros sto igjen uten poeng, sto de igjen med noe annet: respekt. De hadde vist at de ikke bare var opprykkslaget som skulle slite i bunnen – de var et lag som kunne kjempe, som kunne ta imot juling og likevel reise seg igjen.
Å tape med ett mål mot et lag som Sparta, i deres andre EHL-kamp på hjemmebane, sier alt om hvor Nidaros befinner seg på veien videre. De er ikke i mål ennå, men de er på vei – og de går med store, kraftige skøytetak.
Blikket videre
Allerede 27. september venter Stjernen i Stjernehallen, og kampen i Leangen har tent noe hos både spillere og publikum. Hvis innsatsen fra torsdag kveld kombineres med litt mer taktisk presisjon, kan den kampen bikke Nidaros’ vei.
Trondheim har fått smaken på storhockey igjen, og Leangen har vist at det fortsatt kan være et kokepunkt for sporten. Kanskje var dette begynnelsen på en ny æra – en ny generasjon som kan føre trøndersk ishockey tilbake dit den hører hjemme: i toppen.
Når lysene slukket og ismaskinen begynte sin runde, ble én ting klart: Nidaros hadde ikke vunnet kampen, men de hadde vunnet noe annet – hjertene til et ishockeysultent publikum. Og i lengden kan det vise seg å være like verdifullt som to poeng.
