Det begynte som en idé. Ikke et ferdig manus, ikke et finansiert prosjekt med lange møteplaner og budsjetter — bare en gnist i hodet til noen entusiastiske sjeler i Trondheim. Nå, åtte måneder senere, står Lystig Lag klar til å slippe sin splitter nye kortfilm ut i verden. En film som, mot alle odds, har vokst fra et lite hobbyprosjekt til en produksjon med respektabel kvalitet — og jeg har vært så heldig å få stå midt i maskineriet som teknisk konsulent.
Å lage film er noe helt annet enn å ta stillbilder. Det handler om bevegelse, rytme og å få hundre små detaljer til å spille på lag i sanntid. Det er lys som skal settes, kameraer som skal rigges, lyd som må fanges uten at naboens plenklipper ødelegger alt. Da Lystig Lag kontaktet meg for å bidra på det tekniske, ante jeg lite om hvor omfattende denne reisen skulle bli. Jeg trodde jeg visste hva som ventet — men ingenting kunne forberede meg på et kaos så vakkert.
Å temme et mylder av barneskuespillere
Det første som slo meg da jeg kom på sett, var mengden mennesker. Rundt åtti barneskuespillere var involvert i prosjektet, spredt over flere opptaksdager og ulike lokasjoner i Trondheim. Bare logistikken i å få alle til å møte opp til rett tid, med riktige kostymer og uten å miste tålmodigheten etter fem minutters venting, var et lite mirakel.
Men det som virkelig imponerte meg, var hvordan Lystig Lag fikk barna til å blomstre. Ingen stiv regi eller mas — bare et lekent og trygt rom hvor de kunne være seg selv foran kamera. Og når kameraet rullet, skjedde det noe magisk: De små skuespillerne glemte verden rundt seg og gikk inn i rollene sine med en intensitet som ville gjort enhver profesjonell stolt.
Fra idé til levende bilder
Prosessen bak kulissene var like hektisk som den var inspirerende. Manuset ble skrevet og så kom casting, rekvisitter ble laget på dugnad, og lyssettingen ble stadig justert for å passe nye lokasjoner. Som teknisk konsulent fikk jeg et unikt innblikk i alt fra kameraplasser til etterarbeid. Noen dager besto av å krype rundt i mørke hjørner for å få strøm til lysriggene. Andre dager handlet det om å løse uventede problemer — som når en mikrofon plutselig sviktet midt i en nøkkelscene og vi måtte improvisere med utstyr fra reserve kassen.
Slike øyeblikk kan få selv erfarne filmfolk til å svette, men for oss ble det en del av sjarmen. Hver utfordring vi overvant, sementerte følelsen av at vi faktisk var i ferd med å skape noe stort — sammen.
Amatører og proffer side om side
Det mest bemerkelsesverdige med prosjektet var hvordan en gruppe som på papiret kunne kalles «amatører», klarte å levere på et nivå som tangerer profesjonelle produksjoner. Flere erfarne folk ble etter hvert med på laget, mange med ferske utdannelser fra universitetet Levanger og kombinasjonen av nybegynnerglede og fagkunnskap viste seg å være en gulloppskrift. Energien på settet var smittende: ingen oppgaver var for små, ingen idéer for dumme. Alle bidro med det de kunne, og resultatet ble en kortfilm som allerede vekker nysgjerrighet i filmmiljøer utenfor Trøndelag.
For min egen del var opplevelsen både lærerik og motiverende. Det å se hvordan et lite filmkollektiv kan samle et helt Lag med dugnads mennesker rundt seg, og få folk i alle aldre til å dra i samme retning, minner meg om hvorfor vi forteller historier i utgangspunktet. Det handler ikke bare om å vise bilder — det handler om å få noe til å leve.
Klar for verden
Nå står filmen klar til å møte publikum. Teaseren er allerede ute, og hele filmen vil snart kunne finne på å dukke opp på kortfilmscenen — kanskje raskere enn du tror. For Lystig Lag markerer dette slutten på én reise, men også begynnelsen på noe nytt.
For meg personlig har det vært en påminnelse om at lidenskap kan flytte fjell — og at selv de villeste idéene kan bli virkelighet når man har mot til å satse, og nok stahet til å aldri gi seg.
Kortfilmen er mer enn bare et prosjekt. Den er et bevis på hva som kan skje når man tør å tenke stort, selv i liten skala. Og det er kanskje det mest inspirerende av alt.