I Trøndelag er det mange biler med historier. Ikke bare skinnende sportsbiler eller moderne elbiler som glir stille gjennom bygatene, men også de bilene som bærer minner, levd liv og kulturarv i karosseriet. Denne sommeren har vi reist rundt og lett etter nettopp slike historier – de små, men uerstattelige fortellingene om hvorfor noen velger å bevare et dørhåndtak, en seterygg eller et gammelt registreringsnummer. For en dag er det borte, og da er også grunnene til at akkurat denne bilen ble reddet, tapt for alltid.
For undertegnede er historien jeg skal dele i dag ikke bare en sak om en gammel bil. Den er personlig. Som gutt oppvokst på Uståsen utenfor Kattem, med utsikt over Leinstrand, har jeg visst om denne typen bil lenge. De dukket opp i lokalmiljøet, godt kjent blant folk på Heimdal og omegn. Og eieren, han var like kjent som bilen.
Når en reklamebil blir en kulturmarkør
For de som bare ser bilen i forbifarten, kan den først virke som en hvilken som helst gammel reklamebil. En lys VW Transporter, med firmaskrift langs siden: «Torgeir Rokset A.S. – Radio – Elektrisk forretning & Verksted». Men ser man nærmere etter, avslører den et telefonnummer som får mange til å sperre opp øynene: 45 163. Ikke fem, seks eller åtte sifre som vi er vant med i dag – men et nummer fra en annen æra.
Plutselig skjønner man at dette ikke bare er en bil. Den er en tidskapsel. En bil som ikke bare kjører på veien, men også gjennom historien.
For å forstå hvor spesiellt dette med tidlig Transporter egentlig er, må vi tilbake til midten av 1960-tallet. Året var 1964. Saab satte i gang sitt 99-prosjekt, The Beatles dro på sin første USA-turné, og verden sto midt i store politiske omveltninger – Nikita Khrusjtsjov ble avsatt som statsminister i Sovjetunionen, og OPEC ble dannet. Midt i alt dette rullet en ny Volkswagen Transporter ut på veiene i Heimdal, en bil som nå er klonet og mer eller mindre er en tro kopi av bilen til Radio reperatør Torgeir Rokset.
Torgeir Rokset og den første Transporteren
Torgeir Rokset var en mann som satte spor etter seg i bybildet. På gamle Heimdal var han en kjent skikkelse – alltid på farten, alltid med et smil og en prat for de som stoppet ham. Da han satte sine første bein inn i en VW Transporter av 1964-årgang, var det ikke bare et kjøretøy. Det var et arbeidsverktøy, en livsledsager og en markedsføringsplattform for bedriften.
Denne bilen bar med seg radioer, elektriske komponenter og verktøy som gjorde Roksets firma til en viktig aktør i nærmiljøet. Men den ga også minner for en spesiell person. For selv om årene gikk, og bilene ble byttet ut, ble denne modellen stående igjen som et symbol på en epoke.
«Jeg vokste opp med folkevognbusser…»
Når vi i dag spør Arne Rokseth selv hvorfor denne bilen betyr så mye, svarer han uten å nøle:
– Jeg vokste opp med folkevognbusser. Min far hadde flere slike i firmaet sitt, og som min første bil overtok jeg en rød 1964 Transporter av ham. Mange år senere slo nostalgien til, og jeg måtte skaffe meg en lik. Det fant jeg ikke i Norge, men jeg fant en rød 1963 som var nesten lik og var fornøyd med det. Så begynte sønnen å lete ut i verden og fant en riktig modell og farge i fjellene i Colorado, USA. Den ble importert og restaurert og står nå her. Den ble innredet som en tro kopi av en servicevogn til min fars firma. I tillegg har den sofa som kan lett gjøres om til seng. Den har vært på flere VW-treff i Tyskland og Norge. Originalt sto det en 1200-motor med 34 hk i den, men for å holde følge med trafikken er den nå utstyrt med en 1835-motor med 78 hk.
Når fortid og nåtid møtes
Historien her viser hvordan bilinteresse ofte går i arv, men også hvordan lidenskap kan formes av minner. Sønnen til Arne, Bjørn ble en VW-entusiast i femten – seksten årene selv, men hans hjerte banker for Bobla. Far og sønn deler likevel en felles fascinasjon: lidenskapen for Volkswagen, enten det er Boble eller Transporter.
En bil som symbol
For å forstå hvorfor en 1964 Transporter er så spesiell, må man vite litt om hva slags bil det faktisk er. Dette er en modell som står på grensen mellom to epoker: slutten på T1-æraen – den legendariske «Split Screen»-bussen – og starten på T2, ofte kalt «Bay Window».
Kjennetegnene er mange: delt frontrute, karakteristiske små vinduer på sidene, pop-out-vinduer og sjeldne 24 og fra 64 med 21 -ruters konfigurasjoner. Under panseret – eller rettere sagt bak – satt en 1.2-liters motor, oppgradert til 1.5 liter i senere utgaver. Innvendig kunne man få både «walk-through»-løsning som det er på denne “verksted” vognen og opptil syv seter. For mange ble den like mye et hjem som et kjøretøy, særlig i campingutgavene med nedfellbare senger og små kjøkkenløsninger.
Fra hippiebevegelse til Heimdal
Volkswagen Transporteren ble et symbol på 60- og 70-tallets motekultur. Den dukket opp på musikkfestivaler, på langreiser og i kunstmiljøer. Den var «frihet på hjul», et rullende hjem for eventyrere som søkte nye horisonter.
Men i Trøndelag ble den også et symbol på lokal driftighet og hverdagsliv. Hos Rokset var det ikke Woodstock eller California-kysten som var målet. Det var kunder på Heimdal, folk som trengte radio eller reparasjon. Likevel bærer bilen med seg begge historiene. Den forteller både om det globale og det lokale.
Nostalgien som driver markedet
I dagens marked er prisene på disse bilene høye. En grunn er enkel: De som vokste opp med disse bilene, som satt i lasterommet på vei til hytta, eller som så faren kjøre dem til jobb, har nå råd til å kjøpe og restaurere dem. For mange handler det ikke om investering, men om følelser. Om å bevare et stykke barndom, et minne om en tid da alt var litt annerledes.
For familien Rokseth er det nettopp dette. Bilen er ikke bare stål og skruer. Den er en påminnelse om en far som bygde opp en bedrift, om et lokalsamfunn som kjente ham, og om en tid da telefonnummer kunne bestå av bare fem sifre.
En bil, en familie og en kultur
Det er lett å tenke at bilinteresse handler om hestekrefter, blank lakk og toppfart. Men denne historien viser noe annet. Her handler det om kulturarv, om å føre en fortelling videre, og om å skape broer mellom generasjoner, en vis mann sa: “Du blir bare husket i tre generasjoner om du ikke har gjort noe stort” og det er noe sant i det.
Far og sønn Rokseth står på hver sin side av Volkswagen-verdenen, men møtes i lidenskapen. Den ene i Bobla, den andre i Transporteren. Sammen er de en del av et bredt bilmiljø i Trøndelag, hvor entusiasmen favner alt fra amerikanske muskelbiler til italienske sportsvogner – og ja, tyske folkevogner.
Til slutt
Når jeg ser denne 1964 Volkswagen Transporteren stå parkert med firmaskriften langs siden, er det som å se en tidsmaskin. Den forteller historien om arbeid, lokalsamfunn, familie og kultur. Den minner oss om at biler ikke bare er maskiner. De er minner, symboler og små biter av historien som ruller videre – så lenge noen tar vare på dem.
Og i dette tilfellet er det akkurat det som skjer.
