Det er en overskyet sommerdag i Trondheim. Et sted der fremme, høres en dyp og dempet brumming. Den kommer nærmere, nesten som et løfte om noe spesielt. Rundt hjørnet glir en bil frem – lang, lav og uanstrengt elegant. Bjørn Arvid sitter bak rattet, og Trondheim speiler seg i kromdetaljene. Han smiler, for dette er ikke hvilken som helst bil. Dette er hans Buick Riviera fra 1967 – et stykke amerikansk bilhistorie som fortsatt vekker oppsikt.
På slutten av 60-tallet var bilindustrien inne i en gullalder. Designere fikk frie tøyler, og formene ble skapt med blyant og papir, ikke dataprogrammer. I Norge gikk radioen varm med Kirsti Sparboes Dukkemann, men i Flint, Michigan, var det andre toner. På Buicks fabrikk rullet biler ut som skulle gi mer enn bare transport – de skulle tilby en opplevelse.
Andre generasjon – luksus på hjul
Riviera-modellen, introdusert i 1963, var Buicks svar på behovet for en luksus-coupé. Fra starten av var den ment å konkurrere med de ypperste i klassen. Navnet var inspirert av den franske og italienske rivieraen – et signal om eleganse, solfylte kystlinjer og raffinement.
I 1966 fikk modellen en total forvandling. Riviera beholdt sitt X-ramme-chassis og bakhjulsdrift, men delte nå plattform med Oldsmobile Toronado. Resultatet ble en bil som var lengre, tyngre og enda mer iøynefallende. Skjulte hovedlykter, som elegant svingte ned bak grillen, ga fronten et distinkt preg. Innvendig ble den for første gang en fullverdig sekspassasjerbil, med brede benkeseter som standard.
Salget skjøt i været – 45 308 biler i 1966. I 1967 kom en ny 430 kubikktommers V8 med 360 hestekrefter, og skivebremser foran ble tilgjengelig. Samtidig ble nye sikkerhetstiltak innført, som energiabsorberende rattstamme og tokrets bremsesystem.
Utviklingen fortsatte. I 1968 kom skjulte vindusviskere og nytt instrumentpanel, og salget nådde 49 284. I 1969 ble grillen redesignet og tenningslåsen flyttet til rattstammen, med nok en salgsrekord: 52 872 biler. I 1970 fikk Riviera et nytt utseende inspirert av konseptbilen Silver Arrow II, med synlige hovedlys og skjermdeksler over bakhjulene. Under panseret buldret Buicks største motor noensinne – en 455 kubikktommers V8 med over 680 Nm dreiemoment.
Over fem år ble det produsert hele 227 669 biler av denne generasjonen – mer enn den første, og nok til å sikre status som et ekte amerikansk designikon.
Fra Michigan til Midtbyen
Historien om Bjørn Arvids bil (som har fått navnet VERA) begynner i Norge i 1997, da Rivieraen ble importert. To år senere ble den hans – en gave til seg selv i anledning 50-årsdagen. Etter mange år uten amerikansk bil i garasjen, var gleden stor.
Siden den gang har han passet på bilen som en juvel. Lakken er speilblank, krommen strutter, og hver minste detalj holdes ren. Bilen får sjelden smake på regnvær – under fotograferingen i Trondheim kom det noen dråper, og seansen ble raskt avsluttet. For dette er ikke en bil som skal risikere unødvendig slitasje; dette er en bil som skal bevares for fremtiden.
– Det er ingen racerbil. Den er laget for å oppleves og nytes, forteller Bjørn Arvid.
Og nytes blir den. Om sommeren kan man være heldig å se den gli lydløst forbi, med en myk, dyp V8-lyd som kjennetegn. Den trekker blikk, men på en rolig og verdig måte – som en stilig gjest som vet at den ikke trenger å rope for å bli lagt merke til.
Design med sjel
Å studere en 1967 Riviera er å ta et skritt tilbake i tid. De lange, lave linjene, den brede grillen og de elegante kromlistene vitner om en epoke da form og uttrykk var like viktig som funksjon. Skjulte frontlykter var mer enn bare en designgimmick – de var et tegn på teknologisk finesse.
Innvendig er det komforten som dominerer. De brede setene inviterer til lange turer, instrumentene er oversiktlige og klassiske, og sikten ut gjennom den store frontruten er fantastisk. Alt føles solid, mekanisk og ærlig – en kontrast til dagens skjermer og digitale menyer.
Et stykke kulturhistorie
I dag er Rivieraen mer enn bare en bil. Den er et rullende stykke amerikansk kulturhistorie. For Buick handlet det den gangen om å levere noe som kunne cruise komfortabelt på motorveiene, men som samtidig hadde nok stil til å imponere foran byens fineste restauranter og hoteller.
Bjørn Arvid har forstått den verdien. Han eier ikke bare en bil – han forvalter en arv. En arv som forteller om en tid da bensin var billig, motorene store og designerne dristige. Når solen skinner over Trondheim og den mørke V8-brummingen høres i det fjerne, vet du at dette ikke bare er en maskin på fire hjul. Det er et smykke fra Michigan, en drøm fra 60-tallet som fortsatt lever – og som alltid vil trekke blikk, uansett hvor den dukker opp.
