Det finnes biler, og så finnes det biler. Du vet, de som får folk til å snu seg på gata. De som knurrer lavt på tomgang som et dyr i bur. De som får deg til å stoppe opp, lure på hva du egentlig så, og kjenne en nesten barnlig spenning kile over ryggraden. Det var akkurat den følelsen som traff meg første gang jeg så Tor Olav Buseth rulle inn med sin 1968 Mercury Cougar – grønn som dyp skog, med svart vinyltak og en holdning som sa: “Jeg vet jeg er spesiell”.
For dette er ikke en hvilken som helst amerikansk bil. Det er ikke nok en Chevelle, Camaro eller Mustang. Dette er en Cougar. En bil som i sin tid var Mercurys (og dermed Fords) svar på amerikansk luksus med muskler. Den var aldri laget for massene – men for de som ville noe litt annerledes. Og akkurat dét virker Tor Olav å trives godt med.
En bil med ni liv
Mercury Cougar kom først på markedet i 1967, og modellen var i produksjon helt fram til 2002. Totalt ble det laget nesten tre millioner Cougars – noe som faktisk gjør den til den mest solgte bilen i Mercury-historien. Likevel er det ikke mange her til lands (av 1968 mod. er det 40 registrerte og 10 styk er grønne), og enda færre som holder seg så nært original som denne 1968-modellen.
– Den ble sendt fra USA til Norge i 2003, forteller Tor Olav mens han viser papirene for det, for er det noe viktig i historien til denne bilen er det dokumentasjon – Jeg er den fjerde eieren her i landet, og det har vært folk som har tatt vare på bilen. Det kjenner du på hele bilen – at den har blitt behandlet med respekt. Den har sjel.
Og sjel har den. Fra de skjulte frontlysene som blunker deg inn i fortiden, til den lavmælte rumlingen fra V8-eren som får bakken til å dirre svakt under føttene. Interiøret er i mørkt tre og svart skinn, akkurat som toppen – akkurat slik man forestiller seg en cocktailbar på hjul. Her er det ikke moderne skjermer og plastpaneler – det er ekte materiell, ekte tyngde og ekte historie.
Et tegn på katten
På 70-tallet kjørte Mercury hardt på markedsføringen med “The Sign of the Cat”, og store jungelkatter prydet skiltene hos Lincoln-Mercury-forhandlere. Cougar-navnet fikk selskap av modeller som Bobcat og Lynx – et slags kattelignende univers av kjøretøy for de som ville noe mer enn bare å komme seg fra A til B. For Mercury handlet det like mye om å gjøre inntrykk som å selge biler.
Og det er nettopp det som skjer når Tor Olav ruller inn på treff eller parkerer bilen midt i byen. Folk kommer bort. Barn peker. Eldre nikker gjenkjennende. Og de bilkyndige – de stiller de små spørsmålene: “Er det 302 eller 351 under panseret?”, “Er det original fargekode?” og “Har du beholdt stickeren fra fabrikken?” og til sistnevnte, ja det har han.
– Den har faktisk original stickeren intakt, ja. Fra nybil salget til Theodore J. Young i Irvington, New York. Det er jo sånt man blir glad for. En liten detalj, men det er de som teller, sier han og åpner døren med en myk klikk. Håndtaket føles tungt i hånda. Ingen tvil om at dette er laget i en annen tid.
Et valg utenfor strømmen
I Norge er det lett å falle for de store amerikanske ikonene. Chevrolet Chevelle, Dodge Charger, Ford Mustang – de ruller i hopetall på treff og cruise-kvelder. Og det er ingenting galt med det. Men det krever en viss type person å velge en Cougar. Den er kanskje ikke like kjent, men den har en egen tilstedeværelse – en aura av noe eksklusivt og rått. Det hjalp jo selvfølgelig også at tidligere eier som Tor Olav kjenner godt ville selge bilen til en som ville ta vare på den, og valgte Tor Olav som kjøper.
– Jeg ville ha noe som skilte seg ut når det først skulle være amerikansk, men som også var ekte. Cougar-en er ikke flashy på samme måte som en rød Corvette. Den er mer subtil. Mer truende på en stille måte, sier Tor Olav.
Han glir gjennom Trondheims gater med en ro som bare en bil som dette kan gi. Folk stopper ikke fordi den skriker – men fordi den hvisker. En grønn katt som smyger seg mellom moderne biler og minner oss på hvordan biler pleide å være. Hvordan de luktet, hørtes ut, og hvordan de fikk deg til å føle noe.
Et ansvar – og en kjærlighetserklæring
– Det er et ansvar, det skal jeg ikke legge skjul på. En bil som dette krever sitt. Du må være villig til å bruke tid. Du må skru, du må forstå, og du må lytte til bilen. Men det gir så mye tilbake.
Når han sier det, er det ikke vanskelig å tro på ham. For bilen er ikke bare et objekt for Tor Olav. Det er et vennskap. Et prosjekt. Et bånd til noe større enn hverdagen. En påminnelse om fart, frihet og stil – fra en tid da amerikansk bilindustri fortsatt kunne drømme stort og bygge biler som denne.













