Det finnes konsertkvelder som treffer med smell og røyk, og så finnes det kvelder som smyger seg inn under huden – stille, varmt og nært. Fredag kveld på Tree Lions i Brattørgata var en av de siste.
Selv om utestedet denne kvelden bare var halvfullt, var stemningen tett, lun og ekte. Tree Lions har, til tross for sin beskjedne størrelse og mangel på dansegulv, blitt ett kjent stopp på vei mellom byen og Solsiden. Lokalet har klart å holde på en slags småby-sjarm midt i Trondheims kveldskaos – et vannhull for de som heller vil synge med enn rope over basslinja. Her er det trepanel, ølglass som klirrer og en scene som føles som stua til en kompis med en usedvanlig god høyttaler.
Denne fredagskvelden var det Morten Elverum (alene mor) fra Vardø som inntok scenen – med gitar, glimt i øyet og en naturlig autoritet. Og i løpet av et par låter hadde han forvandlet et nikkende publikum til en syngende, klappende gjeng.
Fra Vardø til Brattørgata
Morten vokste opp i Vardø i Finnmark, omringet av eldre brødre og tunge gitarriff. – Det var klart at jeg skulle bli rocker når jeg ble stor, sier han og ler. Den musikalske reisen startet bokstavelig talt på kjøkkenet. Som barn stjal han alle kasserollene til foreldrene for å bygge sitt eget trommesett i kjelleren. Familien ble til slutt så lei av å leite etter gryter at de kjøpte ham et ekte trommesett.
– Kiss var heltene. Med litt fantasi og en dæsj maling følte jeg meg like rå som dem, forteller han. En spontan opptreden med bass og trommesolo på UKM førte faktisk hele veien til landsmønstringen – selv om han og kompisen valgte å droppe finalen til fordel for en konsert.
Musikken holdt seg i livet. Han rocket som trommis i flere band og nådde semifinalen i Norske Talenter i 2011 med bandet Crossfire. Men i 2017 la han trommestikkene på hylla og fant fram gitaren. Sammen med duoen FraMor (Frank og Morten) har han gitt ut fire album – snart kommer det femte. I tillegg turnerer han landet rundt som solotrubaduren AleneMor.
– Hele livet har jeg likt å underholde. Hvor dette ender aner jeg ikke, men at dette er noe jeg liker, er det ingen tvil om!
Trondheim ble hans base etter førstegangstjenesten. Han kom til byen i 2003, etter å ha bodd halvannet år på Hitra og forelsket seg i Trøndelag. Og den kjærligheten til både folket og musikken merkes når han står på scenen.
Slagere, latter og allsang
Morten vet hvordan han skal lese et rom. Når han glir fra låt til låt uten pause – fra «Hodet over vannet» til «Månemannen», fra Creedence til Cohen – føles det nesten som én lang, sammenhengende sang. Publikum henger med hele veien. Stemningen er uformell og varm, og det er plass til både latter og allsang.
– «No Woman No Cry!» ropes det fra hjørnet. Morten nikker, smiler og leverer versjonen med trygg stemme og presis fingerspill. Åge Aleksandersens «Min dag» faller naturlig inn i rekka – vi er jo i Trondheim, tross alt – og det tar ikke lang tid før hele lokalet roper «Hallelujah» i kor.
Selv uten et dansegulv svinger folk seg der de sitter. Når Michael Jacksons «Billie Jean» får en liten dose Queen i et imponerende mashup, er det lett å glemme at det bare står én mann og én gitar på scenen.
Når klokka nærmer seg midnatt
Når klokka tikker mot midnatt og folk begynner å strømme inn fra byen eller mot Solsiden, stiger temperaturen på Tree Lions. Morten tilpasser seg, og tempoet justeres forsiktig – men stemningen holder seg.
Da «Rampa» fyller rommet, tar det virkelig av igjen. Trønderske klassikere kommer på løpende bånd, og det føles nesten som et lite nachspiel før festen er over. DDEs «Vi ska fæst» smeller i gang, og publikum tar fullstendig over refrenget. Klokka nærmer seg 24, men det er fortsatt kok.
«Vill, vakker og våt» får gulvene til å dirre og glassene til å klirre. Morten holder energien oppe, leverer slagere på rekke og rad – og publikum blir værende, enten de kom forbi tilfeldig eller hadde satt av kvelden.
Fra nostalgia til nordnorsk galskap
Etter en kort pause er han tilbake. – En rytter er ikke lenge av hesten, sier han med et lurt smil. Nå er det plass til noen overraskelser.
Når «Sweet Child O’ Mine» slår over i «Alenemor» og Banana Airlines får et velfortjent comeback, er det klart at Morten ikke tar seg selv for høytidelig. Publikum elsker det. Det gjør ingenting at det er få fra Finnmark i lokalet – Vardø-gutten holder koken.
Så kommer Vømmøl og «Fire fine lænestola», og hele lokalet gynger. Det føles mer som et etterlengta nachspiel enn en trubadurkonsert. Det er humor, det er dyktighet – og det er ekte glede.
En kveld å ta med seg
Med et smil om munnen går publikum hjemover. Noen mot Solsiden, noen mot byen. De som var innom Tree Lions denne kvelden, fikk ikke bare en trubadur og noen kjente sanger. De fikk en opplevelse. En kveld der Finnmark møtte Trøndelag i en miks av allsang, nostalgi og ekte musikalsk glede.
Og har du mulighet til å sjekke ut Morten på Spotify? Gjør det. Enten han spiller som en del av FraMor eller som trubaduren AleneMor, er én ting sikkert: Denne mannen vet å skape liv – uansett hvor han spiller.
