Av en som har sett hundrevis av teaterforestillinger, både på små gymsaler og større nasjonale scenener, kommer her en interesant omtale av en amatørmusikal som ikke bare imponerer – men forbløffer.
Det er langt fra gitt at en amatørgruppe evner å sette opp en egenkomponert musikal som både får lattermusklene til å verke og samtidig makter å levere på musikalfronten. Men akkurat dette klarer ensemblet fra Fabrikkteateret og gruppen Medea bak Den Røde Møll, en sprudlende og sprelsk komedie som viser at amatørteater kan ha en sky av profesjonalitet hengende over seg – og at denne skyen regner ned med talent, arbeidsglede og kreativ overflod.
Bak manuset står Tove Strømman Matera, og det er tydelig at skrivekløen har fått blomstre fritt. Resultatet er et verk som bobler av idéer, sprø påfunn og en lekenhet som man ikke kan annet enn å la seg rive med av. Materas tekst er bearbeidet med stø hånd av Audun Kvam og Mona Kvam, og det merkes at trioen kjenner sitt publikum. Her er det kjappe replikker, skarpe karaktertegninger og en underliggende varme som løfter helheten.
Regien er ved Audun Kvam, som til tross for russelue og feiringstid har valgt å bruke kreftene sine på dette stykket – og for en innsats han har lagt ned. Regien er stram, rytmisk og vittig, og lar ensemblet boltre seg i roller som både er overdrevent morsomme og overraskende menneskelige. Kvam evner å holde tøylet på galskapen uten å temme den – et kunststykke i seg selv.
Handlingen er lagt til et småkaotisk hotellmiljø som vekker minner om britiske komiklassikere. Det er umulig å ikke trekke paralleller til Fawlty Towers (eller Hotell i særklasse som den het på NRK på 70-tallet), med John Cleese i kjent rolle som nevrotisk hotelleier. I denne musikalen møter vi Justan Baileys – spilt av Marianne K. Sand – som med herlig fysisk komikk og glimrende timing roter det til på en måte selv Cleese ville applaudert. Sand er et fyrverkeri på scenen, og makter å gi karakteren både villskap og varme.
Og det er ikke bare ett problem som skal løses. Fra første scene skjønner vi at to ting er klart: komplikasjonene står i kø, og musikken er fengende. Historien spinner rundt et planlagt bryllup som selvsagt ikke går som planlagt, og snart snubler vi inn i et virvar av forviklinger, misforståelser og – ja, til og med drap. Likevel forblir stemningen lett, og tempoet høyt.
Musikalsk byr Den Røde Møll på et skikkelig kinderegg. Vi får trønderske versjoner av popklassikere fra flere tiår, og det fungerer forbausende godt. Trøndersk som scenespråk gir stykket en lokal forankring og en rå ekthet, som kler denne bygdeparodien som hånd i hanske. Når selv en kjent amerikansk skikkelse med rød caps og velkjent frisyre dukker opp – og mister pulsen – vet man at dette er en forestilling hvor alt kan skje.
Et av stykkets virkelige styrker er rollegalleriet. Her er det ingen dødpunkter, og selv birollene er preget av karakter og personlighet. Vi møter figurer med navn som virker kjent, slik som Todd Dreitan, Fille Darius Dreitan og Nepo Baby – navn som oser av satire og smartness. Og selv om ikke alle vitsene treffer like hardt, er summen av opptrinn, dialog og musikalske innslag mer enn nok til å holde publikum godt underholdt gjennom hele forestillingen.
Skuespillerprestasjonene er imponerende til og være amatørteater. Amatørteaterscenen i Trondheim er både bred og dyp, og dette stykket viser hvorfor. Mange av utøverne har tilknytning til miljøer som Musikalfabrikken, som i flere år har produsert unge talenter med scenetekke og musikalforståelse langt over gjennomsnittet. Her ser vi tydelig hva det miljøet kan fostre. Ensemblet stråler av spilleglede, og det er noe helt eget ved å se skuespillere som virkelig elsker å stå på scenen. Energien smitter. Publikum er med – ikke fordi de må, men fordi de vil.
Det tekniske holder også mål. Kulissene er riktignok enkle, men de brukes effektivt. Kostymene er fantasifulle og fargerike, og lys og lyd fungerer stort sett sømløst – en bragd i seg selv i amatørteatersammenheng.
Alt i alt er Den Røde Møll en forestilling man skal være glad for å få med seg. Den er vittig, varm, musikalsk og fremført med en sjarmerende profesjonalitet som får en gammel teatertramer til å smile bredt. Dette er ikke bare amatørteater – det er amatørteater på sitt beste.
Vi kommer helt sikkert til å se flere av disse navnene igjen, på større scener og med enda større publikum. For det som ble levert her, var rett og slett full pakke: latter, musikk, karakterer og et glimt i øyet. Og i sentrum av det hele: ekte kjærlighet til teateret.
