Jazz er ikke bare lyd, det er farger og følelser – levende, pustende og i konstant bevegelse. Det er kontraster mellom det løse og det stramme, det varme og det kalde, det som får deg til å smile, og det som får deg til å stoppe opp og lytte. Når gitaren danser lekent rundt den stødig pulserende bassen, trompeten sender ut glitrende solstråler, og saksofonen vrir og vender på melodier som røyk i en blåtime, da forstår du: jazz handler om å kjenne. Ikke bare høre, men kjenne. Jazz er hjertets rytme, sjelens språk.
Trondheim er kanskje ikke kjent for å lage noe helt nytt og utenom det vanlige, og trøndere er ofte sett på som trauste folk som ikke gjør så mye ut av seg. Men denne uka var det som om byen fikk et lite hjerte av ild. Jazzfest Trondheim åpnet dørene for noe mange her til lands ikke visste at de lengtet etter – varme, rytme, lekenhet og en dypere kontakt med musikk som ikke alltid følger linjene, men som heller tegner utenfor.
Utenfor Byscenen krøp temperaturen så vidt over fem grader. Det var vind i trærne og lyden av mai som fortsatt famlet etter våren. Men inne på scenen brant det. Jazzfest hadde rigget til en kveld som skulle varme kroppen innenfra. Det hele startet riktignok tidligere – festivalen åpnet 1. mai, med en rekke konserter på en rekke scener rundt om i Trondheim, samt filmvisninger på Cinemateket. Her var det mange dører inn til jazzens mangfoldige hus: Daniel Herskedal fylte Vår Frue kirke med dype klanger og ensom skjønnhet, NTNU Jazzensemble viste sin bredde på Dokkhuset, og kvelden vi besøkte Byscenen sto hele fire band klare for å løfte taket.
Konserten kunne blitt kalt «Firling» – det navnet ville vært passende, for dette var en firetrinns rakett pluss en jam session som fikk det hele til å eksplodere. Kvelden startet med Holberg & Kawaguchi – et samarbeid som strekker seg tilbake til 2017 da Jan Holberg ved en tilfeldighet oppdaget Senri Kawaguchi, da 14 år, på YouTube. Han ble så imponert at han satte seg på et fly til Tokyo for å spille inn låta «Aim To Please» med henne.
Senri Kawaguchi er en rytmisk naturkraft – en av vår tids store stjerner innen jazzrock og fusion. Hun har turnert verden over og spilt med alt fra Guthrie Govan til Mike Stern. Sammen med Holberg, utdannet ved Liverpool Institute for Performing Arts og bosatt i Malvik, utgjør de et sprudlende møte mellom japansk presisjon og trøndersk jordnærhet. Repertoaret deres spenner fra egne komposisjoner til klassikere, alt krydret med humor, improvisasjon og musikalitet i verdensklasse. Musikken deres føles som å reise gjennom et landskap av rytmer – ukjente og kjente på samme tid.
Etter dem gikk Shake Stew – Østerrikes kanskje mest energiske jazzeksport på scenen på Alma´s. Bandet ble startet i 2016 og har siden den gang markert seg med sin unike besetning: to trommeslagere, to bassister og tre blåseinstrumenter. Dette er ikke jazz slik du har hørt den før. Dette er jazz som graver seg inn i deg, som pulserer gjennom kroppen. Med elementer av afrobeat, funk, trance og frijazz, er Shake Stew en vill, men kontrollert kraft. Lytting blir en fysisk opplevelse – som å sitte fastspent i et romskip du ikke vet helt hvor lander. Og det er nydelig.
Så kom Hedvig Mollestad Trio på Hoved scenen, og da var det som om tyngdekraften endret seg. Er dette jazz? Er det rock? Svaret er ja. Det er stoner swing, doomjazz, Sabbath møter Mahavishnu Orchestra – det er vilt, mørkt og brutalt deilig. Hedvig Mollestad, en av landets mest kompromissløse og kreative gitarister, ledet trioen gjennom riff og eksplosjoner, men også gjennom stillere, malende partier som åpnet for både smil og ettertanke. Dette er musikk for deg som liker at ting river litt i brystkassa.
Kvelden ble avsluttet med en jam session – en intens, levende dialog mellom musikere som aldri helt vet hvor det skal ende, men som alltid vet hvordan de skal begynne. Det ble lekent, eksplosivt og uforutsigbart – en perfekt avslutning på en kveld der jazz viste sin fulle bredde.
Fra ildsjel til institusjon: Historien bak Jazzfest
Jazzfest Trondheim har ikke alltid vært den profesjonelle og mangfoldige festivalen vi kjenner i dag. Røttene strekker seg tilbake til 1980, da en liten gjeng entusiaster samlet seg under navnet JazzMazz. Den første festivalen ble arrangert av de frivillige ildsjelene Erling Berg, Rolf Isaksen og Bjørn Krokfoss, og ble en umiddelbar suksess. Samfundet i Trondheim ble fylt til randen – over 1700 publikummere fant veien til rytmer og improvisasjon de færreste i byen hadde opplevd før.
Etter noen års dvale ble JazzMazz vekket til live igjen i 1994, denne gangen av “AS Tre Trommeslagere” – Krokfoss, Trond Kopperud og Ernst Wiggo Sandbakk – i samarbeid med Trondheim Jazzforum. Med en noe uortodoks gjenfødelse på en nedlagt nattklubb på Royal Garden Hotell, ble tonen satt for det som skulle bli en ny vår for jazzen i byen.
I 1996 ble festivalen flyttet til høsten, og i takt med økende ambisjoner ble også programmet utvidet til å inkludere skandinaviske artister. I jubileumsåret 1997 fikk JazzMazz for alvor kommunens oppmerksomhet, med støtte og tillit nok til å inkludere amerikanske band for første gang.
Så, i 1998, ble JazzMazz til Trondheim Jazzfestival – et navn som bedre reflekterte festivalens voksende omfang og ambisjoner. Organisasjonen ble formelt stiftet i 2001, med økonomisk støtte fra Trondheim kommune, Musikkonservatoriet og ildsjelene i Jazzfestivalens venner. Festivalens formål ble slått fast i vedtektene: å arrangere en årlig mønstring av jazz og beslektede uttrykksformer på høyt kunstnerisk nivå.
Det ble starten på en gradvis profesjonalisering. Festivalen ble synlig nasjonalt, og i 2004 kom den første statsstøtten. Det samme året overtok Ernst Wiggo Sandbakk som daglig leder – en rolle han fortsatt har – og sammen med et dedikert team og et bredt spekter av støttespillere og frivillige har han vært med på å bygge Jazzfest til det den er i dag.
Jazzfest er i dag en nasjonal institusjon. Med mellom 50 og 70 arrangementer årlig, er festivalen ikke bare en konsertarena, men en motor for utvikling, samarbeid og kunstnerisk nytenkning. Den har hatt en nøkkelrolle i å styrke koblingen mellom festival, by og akademia – spesielt med tanke på det fruktbare samarbeidet med NTNU og Jazzlinja, som har fostret en hel generasjon av nyskapende utøvere.
I dag har festivalen en fast kjerne av deltidsansatte, og supplerer med prosjektmedarbeidere og frivillige under selve arrangementene. Visjonen er like klar som den er ambisiøs: Trondheim Jazzfestival skal være en ledende, nyskapende og synlig formidler av jazz – i Norge og i verden.
Dette er ikke en festival for de som søker det trygge og velkjente. Dette er for den rastløse lytteren, for den som tør å åpne døra inn til noe ukjent – og kanskje komme ut som et nytt menneske. Har du aldri falt for jazz? Kanskje har du hørt med ørene, men ikke med hjertet. Jazzfest inviterer deg til å prøve igjen.
