KOLSTAD ARENA. Luften er ti kalde grader. Utenfor Kolstad Arena er det en stillhet som føles unaturlig. Det er onsdag kveld, og Byåsen Elite skal spille. Navnet alene – Byåsen – pleide å være en garanti for yrende liv, forventningsfulle stemmer og lyden av tusenvis av klappende hender. Det var navnet som var ensbetydende med seier, med dominans, med trøndersk håndballstolthet.
Denne kvelden er annerledes.
Inne i hallen, under de kraftige lyskasterne, varmer Ane og hennes krigere opp. De skal knekke Fana-koden. Men idet spillerne løper inn, avslører de glisne setene en brutal virkelighet. Kamp-protokollen vil vise tallet 302. Tre hundre og to tilskuere.
Det er så stille at man kan høre ekkoet av en enkelt hoste. Det er så stille at man kan høre lyden av sko mot parkett, av klister som rives løs fra fingre. Det er en stillhet som stiller et ubehagelig spørsmål: Har håndball-lufta gått ut av trønderne som vil se damehåndball? Eller er det magien som har forlatt Byåsen?
For de 302 som har trosset den kjølige høstkvelden, blir det en kamp som oppsummerer lagets nåværende situasjon: En kamp med to ansikter, en kamp med vilje, men uten flyt.
De første tjuesju minuttene er alt det håndball skal være. Det er tett. Det er jevnt. To lag som kjemper om hver eneste centimeter av parketten. Fana, i sine gjenkjennelige farger, gir ingenting gratis. Byåsen svarer. Det er en stillingskrig.
Og så, nesten som om noen har trykket på en bryter idet klokken nærmer seg halvtimen, skjer det noe. Det er ikke en enkelt hendelse, men en serie av små, uforklarlige brudd i maskineriet.
Pasningene som satt for fem minutter siden, sitter ikke lenger. Ballen blir kastet mot skygger, mot et rom der en medspiller skulle ha vært, men ikke var. Det som skal være en flytende, automatisert bevegelse, blir stakkato. Ballen glipper ut av hendene. Enkle mottak feiles. Det er som om klisteret plutselig har blitt til såpe.
Det er klossete.
Ordet er hardt, men de som så kampen, vil nikke gjenkjennende. Det er ukarakteristisk, og det gjelder ikke bare Byåsen. Fana faller ned i nivå. Spillet blir preget av tekniske feil, av misforståelser og av en frustrerende mangel på presisjon. Det er som å se to boksere som slår vilt i luften etter hverandre, men sjelden treffer rent.
Men det er ingen tvil om at det går hardt for seg. Innsatsen er det ingenting å si på. Dommerparet for kvelden, Carina Pettersen og Carina Marie Brataas, har fullt opp å gjøre. Det er ikke en kamp for de lettskremte. Flere ganger må de gripe inn, løfte armen, dele ut tilsnakk og servere tominuttere. Det smeller i duellene, det kjempes, det rives. Viljen er der, men hodet og hendene henger ikke med.
Byåsens spill er, som det har vært i det siste, veldig variabelt. De svinger fra det briljante til det frustrerende innenfor samme angrep. Og det hjelper ikke når en brikke i det store puslespillet fortsatt sitter på benken.
For håndball er et puslespill. Det er en klisjé, men den er sann. Ikke alle kan gjøre alt, men alle har sin spesialitet. Hver spiller er en brikke med en unik form. Når alle brikkene er på plass, ser man hele bildet. Men i Ane Mällbergs puslespill er det et gapende hull.
Brikke nummer 4, Mathilde Arnstad, er ute med skade.
Hun sitter der, bak lagvenninnene sine, ute av stand til å bidra med annet enn moralsk støtte. Hennes fravær merkes i mange faser av spillet – i forsvaret som ikke er like tett, i angrepet som mangler en trussel. Hun er en brikke som binder de andre sammen. Uten henne blir bildet ufullstendig. Hele håndball-Trondheim ønsker henne en rask helning og velkommen tilbake. Laget trenger henne.
Likevel er det lyspunkter. Midt i kaoset av feilpasninger og bomskudd, er det én spiller som gang på gang melder seg på. Eklo er på pletten. Hun finner lukene, tar ansvaret og setter ballen i mål. Åtte ganger finner hun nettmaskene. Åtte ganger gir hun de 302 på tribunen et lite håp. Det er et bevis på at enkeltbrikkene er av høy kvalitet.
Men det er ikke nok. Ikke denne kvelden.
Når sluttsignalet går, er det Fana som jubler på tavla lyser 26-29 med blod røde tall. For Byåsen blir det et kjedelig tap. Et tap som føles unødvendig. Nå gjelder det for laget å finne hverandre på banen igjen. De må snakke samme språk, tenke samme tanke. Muren i forsvar må bli tett. De må finne ut hvordan de skal legge puslespillet uten den ene brikken, i alle fall inntil videre.
Håndballen er rund, som det heter. Det kan bli bedre. Det må bli bedre hvis publikum skal finne veien tilbake til Kolstad Arena.
Neste sjanse er 2. november. Da venter Oppsal i Oppsal Arena. En ny, tøff bortekamp. Oppsal ligger på tabellen over Byåsen, med ett fattig poeng mer.
Det skal være mulig. Spørsmålet som henger igjen i den kalde trønderlufta er om Ane og hennes tropp kan finne limet, tette muren og få puslespillet til å henge sammen igjen. Statistikken venter på å bli forandret.
