Trondheims høstregn pisker mot asfalten i Søndre gate, en nådeløs påminnelse om mørketiden som kommer. Men innenfor dørene på Nye Hjorten Teater er det alt annet enn mørkt. Her, i ly for ruskeværet, utspiller det seg et opprør så vilt, musikalsk og hysterisk morsomt at man glemmer alt som heter paraplyer og kuldegrader.
Med «Evig Ung» har teatersjef Mads Bones og hans medregissør Olve Løseth skrudd sammen en musikalsk farse som ikke bare treffer lattermusklene med kirurgisk presisjon, men som også stiller et ubehagelig treffsikkert spørsmål: Hva skjer når rockegenerasjonen havner på sykehjem?
Scenen er satt på det fiktive «Nye Hjorten sykehjem», en gang i en ikke så fjern fremtid. Her møter vi en gjeng med avdankede skuespillere og scenekunstnere som har sett bedre dager. De er satt bort, glemt av verden og tvunget inn i et regime av kjedelige rutiner og nedlatende pleiere. Men under den gråsprengte overflaten ulmer glørne fra en opprørsk ungdomstid. Når pleierne forsvinner, bryter helvete løs. Rullatorer blir rekvisitter i en heftig rocke musical, og medisinbegre blir til shotteglass i en fest som nekter å la seg kvele av alderdommen.
Humoren i «Evig Ung» er av det hemningsløse slaget. Regigrepet til Bones og Løseth låner fritt fra den britiske sitcom-tradisjonens mestere. Tenk deg den verbale snerten fra «Hotell i særklasse» krasjlandet midt i den absurde situasjonskomikken fra «’Allo ’Allo!», og du er på sporet. Vitsene kommer tett som hagl, replikkene er skarpe som barberblader, og den fysiske komikken er så velsmurt at man bare må kapitulere i latterkramper. Det er tydelig at ensemblet storkoser seg på scenen, og den smittende spillegleden forplanter seg umiddelbart til et publikum som starter med humring men, ganske snart er erstattet av latter fra første til siste scene. Dette er ikke gjenbruk av gammelt materiale; det er en intelligent og frekk hyllest til komediens klassikere, satt i en ny og forfriskende kontekst.
Ensemblet er en ren oppvisning i komisk timing og scenisk tilstedeværelse. Emil Olafsson, en skuespiller vi kjenner fra tyngre roller i stykker som «Jesus Christ Superstar» og «Fruen fra havet», er her ugjenkjennelig som en korpulent, livstrett, men sylskarp gamling. Han leverer sine spydigheter med en slik innlevelse at man skulle tro han hadde tilbrakt de siste førti årene på et sykehjem. Han er selve ankeret i en rollebesetning som ellers er fylt til randen med talent, deriblant en strålende Benedicte Søreng. Og så har vi Kyrre Havdal. Som en musikalsk gubbe sitter han ved sitt piano gjennom hele forestillingen, en levende jukebox som med magiske fingre pøser ut rockeklassikere som om det ikke fantes en morgendag. Hans klaviatur er ikke bare et akkompagnement; det er forestillingens bankende hjerte, selve drivstoffet for beboernes opprør.
For det er musikken som er den virkelige stjernen. Når de første tonene fra «Grease» fyller salen, eller når udødelige rockehymner blir fremført med en desperat energi av karakterer man forventer skal be om en rolig kopp kamillete, skjer det noe magisk. Det er en påminnelse om at generasjonen som vokste opp med elektriske gitarer og lærjakker ikke kommer til å finne seg i å bli plassert i en A4-tilværelse i stillhet. Musikken er deres våpen mot kjedsomheten, mot usynliggjøringen, mot den passive ventingen på døden.
Og midt i all farsen og latteren ligger det nettopp et slikt mørkt alvor og lurer. Stykket stiller et eksistensielt spørsmål vi alle må forholde oss til: Hva gjør du når livet blir redusert til en timeplan, og din eneste fremtid er en gravplass? «Evig Ung» er et brøl mot denne resignasjonen. Det er en feiring av livsviljen som nekter å slukne, selv når kroppen forfaller. Og når handlingen tar en sjokkerende og mørk vending mot slutten – ja, vi bivåner faktisk et mord på scenen – blir det krystallklart at dette er et spill på liv og død. Konsekvensene er reelle, selv i denne absurde verdenen, og desperasjonen er til å ta og føle på. At man i tillegg klarer å flette inn en referanse til Ole Robert Reitan i denne galskapen, vitner om en lekenhet og en lokal forankring som gjør stykket enda mer unikt.
«Evig Ung» er en frekk, fandenivoldsk og forbløffende rørende forestilling. Det er en hyllest til den evige tenåringen som bor i oss alle, og en kraftig påminnelse om at det aldri er for sent å skru opp volumet og nekte å bli gammel i sinn. Hvis du kun skal unne deg én eneste teateropplevelse i Trondheim i år, la det bli denne. Du kommer til å le til kjeven går ut av ledd, du kommer til å trampe takten, og du kommer til å forlate salen med en fornyet tro på at alder bare er et tall. Løp og kjøp billett.
