Det er nesten høst i Trondheim. Luften har fått det lille bitet av kjølighet som minner oss om at sommeren bare later som om den fortsatt er her. Jeg er på vei ut av byen i sakte ettermiddagstrafikk når jeg ser den i speilet: en kjent silhuett. Lav, langstrakt, muskuløs.
Det der er en Mustang. Tidlig modell, uten tvil. Men så er det noe som ikke stemmer.
Bak rattet sitter en jente. Ikke godt over førti, ikke en pensjonert bilsamler med skinnvest og klubblogo. Hun ser ikke ut til å være stort mer enn i slutten av tjueårene – kanskje yngre. Og hun kjører ikke bare Mustangen, hun eier veien med den.
Jeg får det hektisk. Prøver å få med meg skiltet, men rekker det ikke. Heldigvis har bilen min kamera, så jeg får lagret et glimt. Blondt hår. Solbriller. Et lite smil idet hun skifter gir og forsvinner i et dyp, rungende brøl inn i Skansentunellen.
Det kan ikke være hennes bil. Eller kan det?
Jakten på den mystiske Mustang-kvinnen
Tilbake hjemme logger jeg meg inn på Facebook. En av de merkelige luksusene i vår tid er at det tar under to minutter å starte en byomfattende etterforskning fra sofaen. Jeg legger ut bildet på et av bilforumene i Trondheim og skriver bare:
«Noen som vet hvem som eier denne?»
Det tar nøyaktig 27 minutter før svarene begynner å tikke inn.
«Det er oss», skriver en Roar Kjøsen. Meldingen hans ledsages av et bilde av ikke mindre enn fem Mustanger parkert side om side – alle med så store motorer at jeg nesten kjenner bensinlukten gjennom skjermen. Tonen i meldingen hans er til å ta og føle på, som om han vil si: Er du helt ny her?
Team Kjøsen. Jeg husker å ha sett det navnet på en av bilene før. Da må det jo være faren sin bil, tenker jeg. Men så feil kan man ta.
For noen dager senere står jeg på kaia i Trondheim. Sola er lav, havet glitrer. Og så kommer hun rullende – den kvinnen, samme bilen, dyp burgunderrød lakk og krom som blinker som smykker. Ut stiger kvinnen jeg så bak rattet den første gangen. Blond, rolig, nesten sjenert.
«Hei, jeg heter Tonje,» sier hun og rekker frem hånda.
Jeg blir stående litt forvirret. «Så … det er din?»
Hun smiler. «Det var konfirmasjonsgaven min fra pappa.»
En gave som nesten aldri ble til
Det tar litt tid før ordene synker inn. En 1969-modell Mustang. Som konfirmasjonsgave. De fleste får en klokke. Eller et bidrag til moped.
Men her står altså Tonje, og bak henne brummer en av bilhistoriens mest ikoniske modeller.
Jo mer jeg graver i denne bilen, desto mer absurd blir hele historien. For jeg finner ut at den på midten av 90-tallet faktisk var registrert på ingen ringere enn rallycross-legenden Martin Schanche – og bare det i seg selv setter i gang fantasien.
Det er nesten umulig å ikke begynne å gruble: Hva kunne ha skjedd med bilen i den perioden? Schanche har jo et rykte for å gjøre ting med kjøretøy som de fleste andre aldri engang ville ha vurdert. Han har alltid hatt evnen til å se muligheter der andre ser grenser, og det får meg til å lure på om denne Mustangen på et tidspunkt var i ferd med å få en helt annen skjebne. Kanskje den sto i fare for å bli ribbet ned og bygd opp igjen som et ekstremt motorprosjekt, kanskje til og med noe i retning av rallycross – et av hans mange eksperimenter, drevet frem av ren nysgjerrighet og villskap.
At den ikke bare overlevde, men til slutt havnet som gave til en tenåringsjente fra Trøndelag, er nesten så usannsynlig at man skulle tro noen hadde diktet det opp. Men her står hun altså, med nøklene i hånda, og forteller om helger tilbrakt sammen med faren i garasjen – om å skru, polere felger og bytte slitedeler, mens venninnene var på kjøpesenteret eller på fest.
Jeg spurte Roar på melding om hvordan dette startet og fikk til svar: Han og Tonje sin stemor Silje hadde bestemt seg for at Tonje måtte få en ’69 Mustang i konfirmasjonsgave. Som ved et lykketreff dukket den perfekte bilen opp bare halvannen uke før den store dagen. Han satte seg i bilen og kjørte til Åkrehamn for å hente den, en tur som endte med å bli to døgn lang og, som han sier, «den lengste bilturen jeg har hatt i mitt liv!»
Deretter fulgte et lite hemmelighetsdrama: Bilen ble gjemt bort hos en kompis på Orkanger i fire dager, før en annen kompis fikk æren av å kjøre den fram på selve konfirmasjonsdagen. Tonje hadde allerede åpnet gaven fra foreldrene, der det sto at hun måtte ta med seg gjestene ut – hun skulle nemlig få sitte på i en grom Mustang. Hun ante ingenting. Så, mens alle ventet spent, kom bilen glidende inn og ble parkert rett foran henne. Før hun rakk å skjønne hva som skjedde, fikk hun overlevert nøklene – og sto der som nybakt eier av en klassisk 1969 Mustang.
Den første turen
Tonje tok førerkortet 25. mai 2020– litt forsinket på grunn av korona. Venninen hennes ville sitte på, og hun var veldig spent og gledet seg til å kjøre Mustang uten L på baken. Kjøreturen gikk til øya Videregående skole på Kvål, det er ikke lange biten fra Ler men følelsen var god
«Det var helt spesielt,» sier hun. «Å se den komme ut i sola etter vinteren, og vite at nå … nå kan jeg faktisk kjøre den selv.»
Allerede dagen etter kjørte hun sin første tur alene.
Tonje er ingen pyntesjåfør. Hun er ikke fremmed i et verktøyskap – snarere tvert imot.
«Man kan ikke være redd for å bli litt skitten med en slik bil,» sier hun med et lite smil. Hun har skrudd en del selv, fikset små elektriske problemer, og lært mye underveis. Med god hjelp fra både faren og samboeren har hun fått solide læremestere, og det merkes på måten hun snakker om bilen. Ikke som en pynteting, men som et levende maskineri hun kjenner ut og inn.
Om hun en dag blir stående i veikanten med panseret opp? Trolig ikke. Når førstebilen din er amerikansk, og fra en tid da alt var stål, skruer og ren mekanikk, da lærer du deg hva du holder på med.
Når man ser bilen, skjønner man hvorfor folk mister fatningen. Fronten alene er et studie i amerikansk overmot – bred grill, kraftige linjer, som om hele bilen trekker pusten og gjør seg klar til å brøle.
De fleste forbinder navnet Mustang med hesten. Det er jo det som selges i reklamen: det ville, frie. Men de mer bilnørdete blant oss vet at navnet trolig kom fra noe langt mer mekanisk. John Najjar, en av designerne bak Mustangen, var besatt av det amerikanske jagerflyet P-51 Mustang – og ville lage en bil som ga folk den samme følelsen av fart og styrke.
Ironisk nok hadde Najjar også en finger med i utviklingen av Lincoln Futura – bilen som senere ble til selveste Batmobilen i TV-serien fra 1966. Så hvis du synes du ser et snev av superhelt i Tonjes bil, er det kanskje ikke helt tilfeldig.
Et glimt av fremtid og fortid
Når Tonje åpner døren og lar meg ta litt interiør bilder, slår det meg hvor lav den er, hvor mekanisk alt er. Ingen skjermer, ingen knapper som blinker. Bare stål, lær og ren, ureduserbar kraft.
Hun setter seg i passasjersetet og forteller om den første gangen hun fikk kjøre den til skolen. Hvordan folk stoppet opp, hvordan motorlyden slo ekko mellom skolebygningene.
«Jeg følte jeg kom med hele 60-tallet dundrende inn på parkeringsplassen,» sier hun.
Slutten – eller begynnelsen
Det er lett å se på bilen og bare se en bil. Noe med hjul og motor og hestekrefter. Men Tonjes Mustang er ikke egentlig en bilhistorie. Den er en historie om tid. Om et far–datter-bånd som ble smidd i olje og stål, om en bil som nesten forsvant inn i støvet og gjenoppsto som en rullende arv.
Og nå brøler hun videre gjennom Trondheims gater, med vinden i håret og en fortid som aldri helt slipper taket.
Etterord
Som mange vet, synes vi i sport og scene det er viktig at historie bevares og tas vare på. I dette tilfellet har Tonje blitt en forvalter av en bilhistorie.
Jo, selvfølgelig går det mange Mustanger på veiene i Norge, men alle har en unik historie — en historie som bør tas vare på.
Selv om mange Mustang-kjennere kanskje ser litt ned på Tonjes bil fordi den ikke er 100 % i lakk, og fordi det ikke er en «drag queen» som kjøres til utstillinger i lukket henger og står på speil og tepper — husk dette:
Tonje bruker den.
Hun sprer smil når folk ser den.
Hun sprer glede til femåringen som går sammen med mor på fortauet.
Det finnes mange måter å spre glede på. Dette er Tonjes måte.
Væske Jinta har skjønt det hu👍👍