En gang på 1930-tallet, i den tørre varmen på de endeløse sletter i Mojaveørkenen, begynte unge menn å gjøre noe nytt. De tok gamle Ford-modeller – Model T, A og B – og gjorde dem lettere, raskere og villere. Karosserier ble ribbet, motorer trimmet, og lakken ble et lerret for personlighet. Det var fødselen på en bevegelse: hot rodding.
Fra de støvete løpene i Sør-California til etableringen av egne klubber og et voksende marked for spesialdeler, utviklet dette seg til en subkultur som skulle prege bilverdenen i generasjoner. Hotrod ble ikke bare et kjøretøy – det ble et uttrykk, en livsstil, og ikke minst: en protest mot det konforme og masseproduserte. Det handler ikke om å kjøpe seg noe som er «bra nok». Det handler om å skape noe som er perfekt – for deg.
Og nå, nesten hundre år etter, lever denne ånden videre – langt fra California, men like ekte – på en gresslette i Trøndelag.
Torshus, Trøndelag: Et møte med det ekte
Det er sommer i Trøndelag – og bare det er en liten sensasjon i seg selv. Termometeret viser 17 grader, og for en gangs skyld har regnet tatt pause fra sin daglige rutine. Det lukter gress, bensin og rykende varm grillmat på området til Torshus Folkehøyskole ved Fannrem, like utenfor Orkanger.
Her har Turnpike Rodders rigget til årets NATS – Norwegian Street Rod Association sitt nasjonale treff. Allerede før de offisielle dørene åpner, er jordeparkeringen tettpakket. Langs grusveien inn, på jordekantene og i grøftekanten står det biler – ikke bare vanlige biler, men muskelbiler og klassikere fra nær og fjern. Her sto det Corvetter, Fairlinere, Mustanger og nye Camaroer på rekke og rad – kjøretøy som vanligvis får folk til å snu seg etter dem på gata, men som for en stakket stund ble satt i skyggen av kjøretøy av langt eldre utgave. Det sier noe om nivået på det som ventet inne på området.
Turnpike Rodders – midtnorsk motorkultur i sitt rette element
Turnpike Rodders ble startet i 1991 av åtte ildsjeler som ønsket å gjøre noe mer enn å bare skru alene i mørke garasjer. Navnet – «Turnpike» – henspiller på de nye bomstasjonene som den gang dukket opp rundt Trondheim. På sitt vis ble navnet et lite stikk til systemet, men også en hyllest til de lange veiene og de frie kjøreturene. I dag teller klubben rundt 35 medlemmer, alle med enten godkjente rodder eller prosjekter i sving – og samarbeidet med klubber i både Norge og Sverige vitner om et miljø i stadig bevegelse.
Her handler det ikke om å vise seg fram i millionbiler med nybilgaranti. Her handler det om å bruke hender, tid og kjærlighet på noe som ikke kan kjøpes – bare bygges.
En parade av personlighet og presisjon
På treffet på Torshus er det lett å la seg blende. Her finnes alt fra tradisjonelle rodder til rullende kunstverk med detaljer man må ned på kne for å få øye på. Blant høydepunktene ruver to spesielle kjøretøy – bokstavelig talt: En Dodge COV (Cab Over Engine) og en uhyre gjennomført Ford Cab Forward fra 1954, bygget av brødrene Thore og Kjell Bakken fra Ørland.
Disse maskinene er mer enn doninger. De er testamenter over lidenskap og presisjon. Flislagte gulv og klimakontroll føles nesten som en nødvendighet for å beskytte slike skatter – men her står de, i gresset, med sola glitrende i krom og lakk.
Og det slutter ikke der. Rundt omkring finnes et hav av kjøretøy – mange basert på 30 og 40-tallets klassikere, men alle med sine unike særpreg. Det er ikke to like biler her. Og det er kanskje det som er selve poenget: I en tid der mye er strømlinjeformet og forhåndsprogrammert, minner hotrods oss på at individualisme fortsatt har sin plass – og kanskje aldri har vært viktigere.
Rod-kulturens fremtid spirer i Trøndelag
Men det er ikke bare biler og entusiaster som gjør dette treffet spesielt. Det er barn, ungdommer og familier. Det er en fireåring som stirrer med store øyne på en 1932 Ford med dekk bredere enn hele kroppen hans. Det er tenåringer som stiller spørsmål, peker og tar bilder. Kanskje er det nettopp her, på denne gtess sletta, at neste generasjons roddere finner gnisten.
For mens dagens entusiaster kjemper for å bevare kjøretøyene, er det også et kulturelt ansvar som ligger i dette. Å holde liv i hotrod-miljøet handler om mer enn å mekke gamle biler. Det handler om å gi videre kunnskap, verdier og skaperkraft. Å vise unge mennesker at man ikke trenger følge strømmen for å bygge noe stort – noen ganger er det de smale veiene som gir den beste kjøreturen.
Hotrod – ikke mainstream, men ekte vare
I en verden der biler i større og større grad blir programvare, plast og automatiserte kjøpsopplevelser, representerer hotrod en motkultur. Det er ikke for alle – og det skal det heller ikke være. Men for de som finner veien inn, finnes det et brorskap, en lidenskap og en respekt for historie som er sjelden i dag.
En 2022 Camaro er kanskje rask, kanskje stilig, men den finnes i tusenvis. En 1939 Ford med lav taklinje, sinte sidepipes og ett stuk som skriker fart – den finnes én av. Og den er bygd, ikke kjøpt.
Et treff å huske – og å lære av
Når dagen går mot kveld og motorene stilner, er det ikke bare motorlyden som sitter igjen. Det er en følelse av fellesskap. Av historie. Av at noe ekte har funnet sted på Torshus. Kanskje det ikke sto på forsiden av noen riksavis, men for de som var der, var det ett skikkelig høydepunkt.
Og kanskje, bare kanskje, gikk det en ung sjel rundt med et nytent blikk – en som i fremtiden vil bygge, skru og føre stafettpinnen videre. For hotrodding dør ikke. Den utvikler seg, tilpasses – men viktigst av alt: Den lever.
Linker:
