Det nærmer seg slutten av mai. Etter en lang arbeidsdag fylt med møter, e-poster og en endeløs liste med ting som egentlig ikke betyr stort, er det som om kroppen vet hva den trenger før hodet gjør det. Den styrer deg ned mot kaia i Trondheim, til det lille gule skuret ved Fosenkaia – en plass med sjel, historie og nå, musikk. Kafe Skuret har blitt en sommerkatedral for musikkelskere, og denne kvelden står et av byens mest folkekjære band klare på scenen: Tre Små Kinesere.
Med røtter tilbake til en tid da Trondheim hadde et pulserende maritimt miljø, bærer Café Skuret fortsatt preg av fortiden. Skjevt gulv, rustikk innredning, og et publikum som står som fjell, selv om de fleste av oss kanskje føler oss litt slitne i både rygg og sjel. Men her skjer det noe. Dette er ikke en hvilken som helst fredag. Dette er en kveld med Tre Små – og det merkes allerede i det man krysser dørstokken (skjønt det er ingen dørstokk, for her er det skyve porter).
Et band i bevegelse – uten å miste seg selv
Det første mange legger merke til, er at Lars Lien mangler på scenen. Etter tolv år som keyboardist og scenepersonlighet i Tre Små Kinesere, har Lien valgt å ta en pause og se seg litt rundt i verden. En god grunn, sier han selv i et intervju på soleplassland.no (vill du lese hele intervjuet så klikk HER) – og han blir utvilsomt savnet. Men hvem trer inn i rollen hans?
Svaret er Kristian Raanes. 30 år gammel, med caps og briller, og en musikalsk ballast som strekker seg tilbake til tenårene. Raanes er ingen nykommer, hverken for scenen eller for Ulf Risnes – han har vært både trubadur og soloartist, og tidligere leid plass i Krypten Studio, der mye av magien til Tre Små blir til. Denne kvelden viser han at han ikke bare mestrer det tekniske – han tilfører bandet en ungdommelig ro, en slags trygghet, og ikke minst: respekt for materialet han får være en del av.
Gamle sanger, nye hjerterytmer
Setlista denne kvelden er en reise. Vi får både klassikere og nytt stoff, og det hele veves sammen med en naturlighet bare virkelig rutinerte musikere får til. Publikum nikker gjenkjennende til «Jævel på lur», «Ingen blir igjen», og «Klassebildet» – som for øvrig har passert 1,1 millioner avspillinger på Spotify. Det synges, det smilles, og for noen av oss kommer til og med en tåre i øyekroken.
Men det er ikke bare nostalgien som gjør inntrykk. De nye låtene, som «Kyss i mørket» og «Klokka tikke», viser at Risnes og kompani fortsatt har mye på hjertet – og at publikum er villige til å lytte. «Klokka tikke» har allerede over 15.800 avspillinger på Spotify, og det med god grunn. Det er en låt som bærer videre det umiskjennelige kineser-DNA-et: meloditeft, hverdagsvisdom og varme.
Fra scenen leveres det med både tyngde og lekenhet. Raanes på tangenter tilfører det hele en letthet, mens Risnes holder publikum i hånden med sin lune vokal og evne til å fortelle historier gjennom musikken.
Kafe Skuret – mer enn en konsertarena
Det hadde vært lett å fokusere kun på musikken, men det ville være urettferdig mot stedet. Kafe Skuret er ikke bare en arena – det er en karakter i seg selv. Alt fra interiøret til atmosfæren forteller deg at dette er et sted hvor folk jobber med hjertet. En av de ansatte smiler og sier det treffende: «Her finner du bare nye ting bak baren.» Resten er sjel, historie og bruksglede.
Midt i denne helheten står publikum – og det er ikke et hvilket som helst publikum. Her er det livslange fans, førstegangslyttere, studenter og pensjonister side om side. Og alle er de med. Når «Ingen blir igjen» toner ut som siste låt, løfter det seg en bølge av allsang som nærmest overdøver bandet selv. Det er rørende. Og det er ekte.
Musikk som hjertemedisin
Det er noe med Tre Små Kinesere som gjør at musikken deres treffer dypere enn mange andre. Kanskje er det ærligheten i tekstene. Kanskje er det fordi melodiene aldri er overproduserte eller påtrengende – de bare er der, som en venn som venter med en kopp kaffe og et lyttende øre. Kanskje er det fordi vi alle, innerst inne, lengter etter noe som minner oss på det viktige i livet.
Når dørene til Skuret glir igjen og regnet drypper ned over Fosenkaia, går publikum ut i natten med smil om munnen. Noen nynner på en refrenglinje, andre diskuterer favorittlåter. Det er ingen tvil: dette var ikke bare en konsert. Det var en påminnelse. Om musikkens kraft. Om fellesskapet. Og om verdien av å senke skuldrene og bare være til stede.
Konklusjon:
Tre Små Kinesere leverte – og vel så det. Med både gamle slagere og frisk ny musikk, og med en trygg hånd på rattet fra Risnes og en lovende tilvekst i Raanes, er bandet fortsatt like relevant i 2025 som de var i 1990. Og Kafe Skuret? Det er og blir en av Trondheims verdifulle kulturscener. En plass der tiden stopper – og hjertet starter.
